UnitedNorge – En Manchester United-blogg

Tilbakeblikk, 1. mars 1998: Vi lå 11 poeng klar på toppen av tabellen. Vi lå an til en femte tittel på seks sesonger. Bookmakers betalte ut til de som hadde tippet på United. Vi hadde akkurat slått Chelsea på Stamford Bridge.Vi var i kvartfinalen i Champions League. Det lå an til en ny storsesong for Manchester United.

Det hele snudde i løpet av drøyt 14 dager. Først tapte vi mot Sheffield Wednseday. Så spillte vi uavgjort mot West-Ham – på Upton Park, selvfølgelig. Så tapte vi 1-0 mot Arsenal. Pluselig lå vi bare seks poeng foran Arsenal – som hadde tre kamper mindre spilt. Deretter røyk vi ut av Champions League. Mot lilleputten Monaco etter en skuffende 0-0 på Stade Louis II med 15.000 tilskuere, og et enda mer skuffende 1-1 resultat hjemme på selveste Old Trafford.

Sesongen endte i skuffelse. Og tårer.

“Mistakes can be made. We had an 11-point lead over Arsenal in 1998 and lost the league, so we are not counting our chickens. We shouldn’t either because this game can come and bite you. This is a fantastic result and performance. It is time to kick on,” sa en strålende fornøyd Sir Alex etter borteseieren mot West Ham. Vi er heldige som har en av tidenes største managere ved roret. Det er beroligende med tanke på at spillerne ikke blir tillatt til å ta ligatittelen på forskudd.

Etter skuffelsen i 1997-98 slapp Sir Alex både Brian McClair og Gary Pallister. Han hentet inn Dwight Yorke og Jaap Stam, i tillegg til Jesper Blomqvist. Den påfølgende sesongen ble en parademarsj. Keano og Scholes sentralt. Giggs raid ned venstre kant. Beckhams innlegg. Yorke, Cole, Solskjær og Sheringham som spisskvartett. Et praktlag. Et slikt lag har Sir Alex bygd på nytt. Enda bredere, enda bedre. En manager som vet hva han gjør, noe som kan komme godt med dersom (når) vi støter på et Barcelona i praktslag.

Vi står foran en kanon sesongavslutning.