UnitedNorge – En Manchester United-blogg

Vi gikk offensivt ut i forkant og innbilte oss at vi skulle komme med daglig oppdateringer fra turen. Det berget vi ikke. Null sjans. Opp som en tiger, ned som en skinnfell. Det var kanskje like greit; det som skjedde på vidda blei dermed på vidda. Eller i Gornitak, som våre lesere sier. I grove trekk ble turen som å se United spille på sitt beste – høyt tempo, offensiv tankegang og ikke så vi oss tilbake.

Liverpool: Med på turen var det faktisk også en Liverpool-fan; ankomsten på hotellet er i Liverpool-drakt. «Ka i svarte satan.» tenkte jeg, noe som kom fysisk til utrykk ved oppgitt risting på hodet med en tanke om hvor dette skulle ende.

Beste diskusjon: Det var imidlertid et nøye planlagt spill; ved å gå ut offensivt så kan han heller trekke seg tilbake og «bli bedre». Å det funket overraskende bra, og de eneste diskusjonene var saklige med et normalt støynivå bortsett fra, la oss kalle han mr. Røbert, som kom med noen aggressive innspill fra sin posisjon under dyna. Klokken 08.00. På kampdagen. Etter å ha delt ei flaske konjakk. Vi forflyttet oss helle til en sofa på gangen.

Shopping: De fem butikkene vi var innom var OK.

Beliggenhet: Hotellet i London lå midt i tjukkeste Chelsea. Det var heller ikke enkelt å finne tilbake til. Det var et par identiske gater med masse små hoteller, hvor alt så likt ut. Det var lite folk ute, og de stakkarsene som gikk forbi ble møtt av høylytt snøvlende forsøk på engelsk; «Can you pleeeeeeeeease tell me where I live?». Pussig nok reagerte samtlige forbipasserende med å legge på sprang, med en lite edru nordmann i hælene. «Avismannen» ble redningen.

Gambling: Når dealeren er en koslig neger som tar high-five når man vinner, så er det ikke så enkelt å slutte å spille Blackjack. De fleste gikk likevel i pluss. Bortsett fra han som tapte 700 pund. Men som han sa «Men men gutta, det e ikke der pengan går».

Værste nattmat: Kinaresturant. Relativt bra promille. Ble plassert i et hjørne. Ble nektet alkholservering – soft drinks only. Nudler og ris til alle kanter. En glemte VISA-kortet.

Værste kjøp: Kampbillett til 125 pund på East Stand midt i et felt japanske turister.

Beste kjøp: Kampbillett til 100 pund midt på øverste del av Stretford End. Og selvfølgelig ble kampen sett stående. Og syngende.

Beste nye bekjentskap: Pat. På en god andreplass  kom James, som hadde tidligere bekjentskap med «Rob» og «Mag», og tok oss med i VIP-seksjonen på en av Manchesters hippeste klubber. Der sovna han på sofaen, og spydde mellom beina på betjeningen.