UnitedNorge – En Manchester United-blogg

When in Rome, do as the Romans? Fuck the Romans. Etter gårsdagens møte med Roma Ultras ble vi glade for å se Mancs ankomme Roma, The Red Army er  i byen. Samtidig er det også mange Barca-fans, uten at de er noen problemer. De leser gjerne bøker og aviser, og koser seg glugg. Av og til slår de til med den ene sangen de har, men utenom det var det dårlig.

På formiddagen var vi fortsatt bekymret for billetter etter at vi ikke har hørt  fra «Robbo». Heldigvis kommer telefonen vi har ventet på. «Robbo» beklager seg veldig for at han var umulig å få tak i på mandagen, men det viste seg at han ble arrestert. For en sak fra tilbake i 99. Han var ikke sikker på nøyaktig hva det var, men mente det ikke var så nøye heller.

Billetter skulle ikke være noe problem å ordne, ikke for AVJ heller som stadig ble mer og mer giret på å komme seg inn på stadion. Dermed ble vi umiddelbart veldig lettet. Resten av formiddagen til litt avslappning og noen rolige pils. Vi fant også ut at man får det man bestiller. AVJ bestilte spagetti, og han fikk spagetti. Bare spagetti. Haakon bestilte «steak» og han fikk en kotelett med en paprikaskive. Smell.

På vei ut fra sjappa kom det en hel bråte med briter som var på vei inn. Jeg ristet på hodet til dem for å anbefale en annen plass, hvorpå en kommer etter meg. «Is it shit?» spør den velfylte Mancen meg. «Yea,» svarer jeg, «Dun get the steak, it’s shite, but the lasagne is good». Det er nok for han. Fornøyd spaserer han tilbake.

Uanfekted bar det likevel opp til Stadio Olympico og Fergie Fields. «How much to the stadium?», spurte AVJ taxi-sjåføren. «40 euros» sier sjåføren og begynner å stue oss mot taxien. Vi nikker, «It’s okay.» Hverken Haakon eller AVJ tenkte ikke mer på det – inntil vi dagen etterpå tok taxi samme ruten for 20 euro. Men men – det er ikke der pengene går.

Fergie Fields var en skuffelse. Mens vi stod utfor kunne vi høre Pete Boyle dra i gang kramgode sanger, og det hørtes ut som om stemningen var god.

Da vi kom inn var Boyle byttet ut med en DJ som spilte et par britiske klassikere i tillegg til haugevis av elendig musikk. Vi ville jo komme i United-stemningen. Barene gikk tregt og var basert på bonger. Øl ble helt fra bokser i plastglass, noe som kjent nok tar sin tid. For boksene kunne de ikke servere nei. Dermed ble det en del kø, selv om det var relativt lite folk der og vi undret på hvordan morgendagen kom til å utarte seg med tanke på kø og forhåpentligvis mye mer folk…

Etterhvert stengte serveringen, og vi skulle komme oss tilbake til sentrum. Ikke var det satt opp busser, og å få en taxi på motorveien var ikke så enkelt – vi var tross alt ikke de eneste som skulle returnere til byen. Så vi tok beina fatt og begynte å gå. Mål 1 var å komme seg over elva, og finne taxier på andre siden. Den første brua hadde ikke gangfelt. Jeg mente at vi kunne gå på midten på den inngjerede halvmeteren som skilte de to kjøreretningene.

«40 cm klaring som skille en åtte felts motorvei. Brua e jo fan mæ ei mil lang. Ska du gå over på midten? E du klin gærn?» – AVJ mente det var en heller håpløs idé, og etter å ha tenkt over det en gang til var jeg også enig.

Dermed bar det til neste bru. Oppå brua stod det pussig nok en pølseselger og masse folk. «Yess, nattmat», tenkte jeg. God nattmat var det også. Ikke bare solgte han nattmat, men her fikk vi pirattaxi så det holdt. Han var en kompis av pølseselgeren – som solgte pølser på ei bru over en motorvei klokken 02.30 på natta. Dermed antok vi han var en pålitelig fyr. Ikke kunne han et ord engelsk, men 20 euro og Termini var godt nok for ham. Pålitelig var han, og vi kom oss vel hjem.

På vei tilbake til hotellet ser jeg en halvstengt bar hvor det står noen Mancs å drikker. Jeg bestemmer meg for å ta en avslutningspils. «Ey, you’re the guy from the resturant, the lasagna WAS good!», sier plutselig den samme velfylte Mancen som isted. På baren er de en gjeng Stretford Enders, og som seg hør og bør spanderer jeg snus på Mancunianene. De er noe skeptisk, og en tar seg ei klype. Først finner han ut at å tygge dem ikke er så godt. Deretter plasserer han den i leppa.

Og virkningen er solid. Det tar tre minutter før han begynner å slippe noen smygere som mildt sagt lukter drit. Jeg burde kanskje gjort han oppmerksom på at det var en av bivirkningene.