Dag 5, onsdag: Champions of Europe again?
Dag 5. Den store finaledagen. Ta en europeisk dobbel. Bli historisk. Dette var dagen vi hadde ventet på lenge. Det var flere ting på tapetet den formiddagen. Først og fremst å få kjøpt billetter hos “Robbo”, dernest at Robert, Vegard og André skulle ankomme.
AVJ og Haakon møtte “Robbo” på Termini. En liten sped kar som så noe sliten ut, og hadde tidenes slappeste håndtrykk. Var det et forvarsel? Prisene var steget med 200 euro per billett. Vi hadde ikke noe annet valg enn å legge ut. Ettersom kampbillettene også kunne brukes som billett på metroen gikk vi ned for å sjekke. Alt OK. Perfekt.
Billetter i boks. AVJ bestemte seg for å vente. Han syntes billettene ble for dyre. Vel, han om det. Vi andre skal nå se kampen, tenkte vi.
Like etterpå kom resten av UnitedNorge delegasjonen. Festen skulle starte, og vi bestemte oss for å dra opp til Fergie Fields. AVJ ble igjen for å fikse seg billetter. Deretter tok vi en taxi opp til Fergie Fields hvor United-fansen var samlet, og hvor det ble solgt pils. Temperaturen var bedre enn den hadde vært mye av turen. Rundt 25 grader var en grei temperatur. Strålende solskinn.
Køene på Fergie Fields var helt sinnsyke, og det var mye mer folk enn det hadde vært dagen før. Midt på Fergie Fields var TV2 og laget en reportasje. “Viktig å komme på TV da,” sa Robert før han trykket seg helt inntil reporteren med UnitedNorge t-skjorten sin. Haakon sneik seg også med. Og på TV2 Sporten, ja det kom de.
Stemningen ble, på tross av lange køer, stadig økende. Inne i teltet var det ølkasting til “let’s go fucking mental” og synging av “Where’s your famous Ultras at!”, samt andre slegere. Robert hadde sett seg lei på køene, han kjøpte seg liksågodt pils til 20 euro hos tilfeldige Mancs. Det er ikke der pengene går.
Med ett var tiden inne. AVJ og hans bedre halvdel hadde begge fått billetter. Vi samlet troppene. Stadio Olympico neste. Folkemassene var på vei inn. Vi kom helt til billettkontrollen. Rødt kryss. Må til billettkontoret. Kommer ikke inn. AVJ og hans samboer kommer inn – de kjøpte billetter hos en Manc og hans betuttede sønn.
Resten av historien er postet tidligere.
Vi var en passe betuttet gjeng som gikk tilbake til Fergie Fields, men prøvde å mote hverandre opp. Vi skulle tross alt se Man United i Champions League-finalen sammen med masse andre fans.
Så tapte vi. Med stil. Det hjalp ikke akkurat på.
På vei tilbake var det en uteligger av noe slag som sloss med en Manc. André havnet på uforklarlig vis mellom de to kranglefantene – og må kaste seg unna et flaskeslag fra uteliggeren.
To timer gikk vi. Helikopterene surret over oss. Under ei bru var det satt fyr på masse plakater. “Build a bonfire” gikk. “Champions of England, Champions of England” gikk. I enden av gata var det en metro. Det var bare synd det var Romas lengste gate.
På en italiensk resturant tok vi en rast. På noen bord bak oss begynte noen engelskmenn å krangle om Barca vant fortjent eller ikke, men det roet seg kjapt. Det var jo egentlig ikke noe å diskutere.
Da vi skulle til å gå sier Robert; “Å så har æ sølt på shortsen min, faaan.”. Kjapt fikk han tilbake “Just when you tought the day couldn’t get any worse.”
Galgenhumorfaktoren var høy. Da vi ankom metroen så vi at det var den eneste metrostoppen i hele Roma som myndighetene advart mot å ta. Fuck it. Vi tok den. Med kampbillettene. Det var jo litt morsomt. En dyrere tur med metroen blir vi nok aldri å ta igjen. På grunn av rastepausen var det selvsagt Barca-fans som var på vei tilbake fra stadion, og togene var stappet.
Stemningen var på bunn, og vi gikk rett til hotellet. André hadde tydligvis mareritt om kampen. Han snakket mye med seg selv, plutselig stod han på gulvet å pratet i tunger mens han gestikulerte.
Den evige stad hadde satt sitt preg.
Loading ...
Siden jeg og min bedre halvdel var de eneste av oss som kom oss inn på selve kampen, kan jeg fortelle litt om det som skjedde på innsiden..
Først: Jeg hadde ikke billett til kampen, da jeg tenkte det var best å ha is i magen og vente til prisene sank. De sank. Gikk fra sinnsykt dyrt, til sykt dyrt. Måtte bite i det sure eple og svidde avgårde 9 høvdinger for min billett, tilsvarende for min samboers.
Oppvarming på Fergies Fields, 7-8 bokser med pils og deretter kamp!
Stemningen var fantastisk inne på stadion de siste 30-40 minuttene før kampstart, og gjennom store deler av 1.omgang. Trodde stadion skulle ta av da det ble spilt “Glory Glory Man Utd” over høytalerne, og pipekonserten overdøvet den påfølgende Barcasangen så til de grader. Vi eide stadion, jeg hadde følelsen at ingen ting kunne gå galt på dette tidspunktet.
Så begynte alt å gå galt. Man Utd fans overalt tok tenning av det faktum at den øverste raden i vår sving var overbefolket av Barcafans, og disse hadde fri ferdsel til våre kiosker/toalett etc. Skandale? uten tvil. Barca er ingen hatklubb så de smånervøse Barcasupporterne som åpenbart var på feil sted til feil tid, fikk gå ifred.
Deretter kom beskjeden om at Haakon & co var stoppet i inngangen. Det gav oss ytterligere en nesestyver, ble oppriktig lei meg og en diger klump i magen kom. Nå vet jeg åssen det er å være gravid. Kampen startet, men da Barca scora forstod jeg egentlig hvor dette kom til å gå. Jeg har aldri hatt en dårligere følelse så tidlig i en kamp, innvendig gav jeg nesten opp med engang. Dette kom til å bli en helsvart dag. Jeg fikk rett og nedturen var et faktum.
Likevel er jeg positivt overrasket over hvordan fansen tok tapet. ingen grining. Ingen høylydt banning, noen analyserte kampen saklig andre gikk rolig og skuffet ut av stadionportene. Litt selvironisk sang kom etter hvert, “Nil – two! to the champions..” osv. Willy Morgan sangen var det en dude som begynte på og den gikk i 5 minutter. Morsomt.
Noen begynte på “I wanna go home..” men en fyr brøt inn: “No dont do that lads, we just shared some new experience. I suppose…” Sant nok. Vi hadde tapt. Mot et bedre lag. En verdig finalevinner, selv om de ikke var noe verdig finalelag.
Tapet var likevel greit å bære for de aller fleste. Uten nedturer som denne, vil ikke smaken av oppturene være optimale. Vi var kanskje på vei til å bli for bortskjemte.
Det kan jo også nevnes at vi ikke så noe bråk hele kvelden, det på en kveld hvor et engelsk, seiersvant lag hadde tapt ute i Europa, i stab-city. I steden overdøvde red army barca-fansen uansett hvor vi gikk, til og med på bussene som kjørte forbi.
We’ll never die!