Yorke: Best wishes. Keano: GO FUCK YOURSELF
Da Keano sluttet i Sunderland sendte Dwight Yorke han følgende melding: «Thanks for all your help and best wishes in the future», hvorpå Keano ikke var sen med å svare «GO FUCK YOURSELF».
«The rumours of his departure had been flying around for a while, but when it happened it was still a surprise. So I sent him a text saying how sorry I was how things had turned out, but thanking him for the chance at Sunderland and wishing him all the best for the future.»
«Ten minutes later, I got my reply: ‘Go f*** yourself.’»
Dwight Yorke mener også i sin autobiografi at Roy Keane ikke passer som manager.
«The manager’s darkening mood was made only too clear on an ominous night for his regime. There were the first signs of tension between Keano and the Sunderland supporters. But that was nothing compared to the eruption we witnessed at half-time. We knew we were in for a tongue-lashing. We waited for the fireworks. Keano emerged from the washroom, quietly, calmly.»
«He asked our kit manager if he can get the tactics board. ‘Sure, boss, it’s over here.’»
«The board goes up. And Keano takes a running jump and smashes it over with a kung-fu kick. He screamed at Danny Collins: ‘Never come to me and ask for a contract again.’ And then the captain, Dean Whitehead, is next. ‘Captain? Captain? Some fuckin’ captain you are,’ he rages, slapping Dean about the head in the process, before turning on us all. ‘I can’t trust any of you!’»
Les hele intervjuet hos News of the World.
Loading ...
Utvilsom en ganske «crazy» fyr.
“He asked our kit manager if he can get the tactics board. ‘Sure, boss, it’s over here.’”“The board goes up. And Keano takes a running jump and smashes it over with a kung-fu kick.»
Får jo SAF og støvelsparking til å bli peanøtter i forhold.
Hehe, Keano er ikke særlig mild nei. Jeg hadde troa på at han kunne gjøre det bra som manager – noe han jo også har gjort, spesielt jobben han gjorde med Sunderland. Men det virker som om han mistet grepet her på et eller annet tidspunkt.
for en stor, stor mann roy keane var og er.
For en fantastisk kaptein og spiller. Kommer nok aldri til å glemme snuoperasjonen han startet på stillingen 2-0 på Delle Alpi, med gult kort og karantene i finalen spiller han over evne som smitter over på hele laget, vi husker alle hvordan det endte…
Det sier litt om kravene han stilte til seg selv og medspillere, når spillerne fortsatt følger reglene han laget for oppmøte før trening osv. Tror ikke det var mange av unggutta som turte å komme for sent når han var på plass. Kanskje hadde Tevez og Ronaldo hatt godt av at han fortsatt var der i fjor.
At han tidvis var litt gal er det vel heller ingen tvil om, både på og utenfor banen. Men det var kanskje litt av denne galskapen og den enorme vinnerviljen som gjorde han til den spilleren han var. På lik linje med andre storheter som Cantona og Schmeichel.
Jeg synes ikke Keane kan sammenlignes med Eric Cantona. Så stor var han aldri.
Det var vel heller ikke poenget å sammenligne spillerene, men å poengtere at mange storheter har litt galskap i seg og en enorm vinnervilje.
Vi som har greie på fotball så hvor viktig og stor Keane var. Ikke bare fordi han var en fantastisk kaptein og inspirator, men også fordi han var en fantastisk fotballspiller som gjorde den usynlige jobben. Man snakker om Makelele-rollen. Denne rollen hadde Keano gjort i 10 år før noen i det hele tatt hadde hørt om Makelele. Han ble aldri annerkjent som en verdensklassemidtbanespiller, selv om han var det.
Mtp. fotballferdigheter er han oppe med Cantona og Schmeichel. Når det gjelder statusen og ettermælet Cantona har, så er det få som kan sammenlignes med Cantona…
På en annen side var Keano sjelen i det antageligvis beste United-laget i nyere historie, så han står ikke tilbake for mange spillere i verden.
I tillegg til å gjøre jobben Makelele gjorde hadde han en mye større aksjonsradius, og var relativt målfarlig for å være defensiv midtbanespiller. Sammen med Scholes utgjorde han den desidert beste sentrale midtbanen man har sett i PL, kanskje i verden.
Bryan Robson var en bedre spiller en Roy Keane. Kanskje jeg rangerer Scholes foran i tillegg. Men Roy Keane var stor, en legende.
Keane spilte i et lag med ledere og legender. Han var spiller under kapteinene Steve Bruce og Eric Cantona. Lærte nok masse av disse legendene før han selv tok over som sjef.
Personlig sliter jeg med å sette 94,99 og 08 utgavene opp mot hverandre. Det er de 3 beste lagene vi har hatt, tror jeg. Keane var med i to av dem og kaptein i det ene. Sier ganske masse.
Når jeg tenker meg om så rangerer jeg neppe Scholes foran Keane.
Når man skal tenke seg tilbake så er det litt vanskelig med Scholes. Schmeichel, Cantona og Keano hadde en fantastisk eura rundt seg. Robson var captain marvel. Best var fotballens første superstjerne. Sir Bobby Charlton er jo en levende legende. Duncan Edwards ble revet vekk altfor tidlig.
Scholes har levd i skyggen av et sett fantastiske superstjerner som har vært i fokus. Beckham, Keane, Schmeichel, Cantona, Giggs, Neville, Ronaldo, van Nistelrooy. Han har aldri gjort noe stort ut av seg og sin person. Han var ute i CL-finalen i ’99. Likevel var han fast på det engelske landslaget, foran Gerrard/Lampard, helt til han ga seg for å fokusere på United.
Når Beckham kom til Real Madrid lurte stjernene der på hvordan det var å spille med Scholes. Ikke Cantona eller Giggs eller Keane. Det var Scholes. Det sier litt om hvordan han beundres av en hel fotballfaglig verden.
Han har styrt midtbanen og strødd baller i en årrekke. En helt annen type spiller enn Keano, og kanskje «vanskeligere» å huske. Jeg sliter veldig med å vurdere Keano opp mot Scholes.
Vi trenger vel kanskje ikke alltid å sette spillerne opp mot hverandre. Scholes og Keano var fantastiske sammen, hadde hver sine roller som de utfylte en fantastisk måte.
Å vuderere spillere opp mot hverandre fra forskjellige tidsperioder og i ulike posisjoner er en rimelig vanskelig oppgave uansett, så der blir vi i allefall ikke enig
Enkelte spillere kan ikke vurderes opp mot noen. De to 7′erne Robson og Cantona er de to største. Det er ingen som fortjener å sammenlignes med dem, i moderne tid. Dvs fra 80tallet og frem over. Roy Keane må nok finne seg i å havne i skyggen av Robson og Cantona. Et stykke bak faktisk.
Robson og Cantona var overmennesker. Kanskje ikke helt egentlig, men for oss fans virket det hvertfall slik.
Cantona utløste vår selvtillit. Han endret oss fra en evig toer og det som langt verre var, til å bli vinnere. Det var han som gjorde slutt på ventingen. Som endelig gjorde slik at vi fikk stoppa kjeften på LFC fansen. Fucking finally. For oss som husker LFC dominansen, deres kvalmende fans som lo av klubben vår og deres spillere som virket uovervinnelige, så ble Cantona frelseren. Fram til Cantona kom lo LFC fansen av oss. Man Utd og ligavinnere var liksom det motsatte av synonymer. I 1993 var Cantona den avgjørende spilleren som avslutta ventingen. Robson var heldivis kapteinen og det gleder meg at han fikk oppleve suksessen på tampen av sin karriere.
Et par sesonger var Cantona så god at det var utenkelig. 96 sesongen, han gjorde avgjørende redninger på streken, og han scora gang på gang på gang 1-0 målene i 2.omgang. Ofte etter en sykt bra prestasjon. Eric Cantona bretta opp kragen og sa: Jeg er best. Min klubb er best. Min manager er best. Mine supportere er best. Alle trodde han og vi ble best. Dersom Gud gav menneskene Jesus, så gav Jesus menneskene Eric Cantona. Han er det største mennesket som noensinne har levd og den ubestridt viktigste spilleren som noensinne har ikledd seg Man Utd drakt. Idag 12år etter at han la opp er det ingen spillere som hylles oftere enn Cantona. Det er så fortjent.
Bryan Robson. Gjennom hele 80tallet. Liverpool vant alt. Vel, Arsenal og Everton forsynte seg litt de også med sine stjernegallerier. Vi var mest berømt, hadde flest hooligans, var mest glamorøs og vi hadde Bryan Robson. Landslagskapteinen. Den ubestridt beste spilleren i ligaen. Synd han «alltid» var skadet.
Man satt klistret foran tv’en de 3-4 kampene i året Man Utd gikk i tippekampen. Det første man MÅTTE vite var: Spiller Robson? Var svaret ja sto jubelen i taket. Da vinner vi. SPilte han ikke var det bare å ta tapet innover seg snarest mulig. Så god var Robson. Han var forskjellen på topp og bunn, 0 eller 3 poeng. Han tilførte håp. Han var det eneste argumentet jeg kunne slenge i trynet på LFC fans og andre: «Vi har Robson».
Jeg tenkte på Bryan Robson hver dag. Når vi spilte fotball på sletta var jeg alltid Robson. Et par a-lags spillere pleide å rope «Robson» til meg. Ikek fordi jeg var så god, for det var jeg ikke utrolig nok, men fordi de viste at han var min og alle Man Utd supporteres Gud.
Det var utenkelig at noen skulle kunne bli like stor som Robson. For alltid trodde jeg han ville trone på toppen av hierarkiet. Alt anent var utenkelig. Helt til Eric Cantona presenterte seg. Først 2 utligninger mot Chelsea og Sheff.Wed. Så en praktkamp hjemme mot Coventry. Man Utd fikk straffespark. Bruce gikk frem, men fansen var utrettelig: Det ljomet «Oh Ah, Oh Ah Cantona» over stadion. Det var et KRAV fra Stretford End om at Cantona måtte ta straffen. Han fikk det. Scora. Og er enda størst. Med Bryan Robson som nummer 2.