UnitedNorge – En Manchester United-blogg

Endelig er det kampdag. Etter en sein kveld på byen natta i forvegen, er det en gjeng i overraskende god form som står opp 9-tida for å gjøre seg klar til bortekamp på Anfield. Det starter med at det er ventetid på frokosten, og Haakon leverer noen gloser som sannynligvis ikke går vel ned i høflige UK.

Fortsatt hadde vi ikke billetter, noe touten dagen i forveien lovde vi skulle få dagen i forveien. Personal guarantee. Vi hadde slått oss til ro med det når vi slo oss løs på Manchesters nattklubber, men med bakrus og spent stemning før kampen gjorde at vi ble litt usikre.

Derfor måtte vi reise noe tidligere inn mot Anfield, og bestemte oss derfor for å ta tog. Et lite antall øldrikkende fotballsupportere tok turen i lag med oss på 10.50-toget, men om man var på jakt etter stemning var det nok hvertfall et tog for tidlig.

Vi ringte touten, og han skulle komme å møte oss. Ventet fem minutter. Ti minutter. 15 minutter. Vi ringte igjen, “problem with the police Haakon, I’ll call u in five”. Halvannen time til kampstart, og kontakten vår var i klammeri med politiet.

Så da stod vi i en kjent situasjon. En billett fra supporterklubben, uten kampbillett utfor stadion. Ved siden av oss marsjerte Liverpool for å protestere mot amerikanerne. Hvordan Rafa har hjernevasket LFC-fansen til å slippe unna peset etter fire kamper på rad med tap. Uvirkelig.

Vel. Mens LFC-fansen protesterte så var vi ikke spesielt høye i hatten. Så ringer haien på igjen. Han hevder det er fullstendig kaos, og politiet har slått knallhardt ned på svartebørsmarkedet. Men han har tre billetter, dog til Liverpool-seksjonen. Men trenger 50 pund ekstra. Før vi dro regnet vi med at en billettprisen kunne “gå opp”, noe den gjorde. Det er jo forretninger.

Han lover oss at han skal prøve å fikse billetter i United-svingen. Han fikser en. Han fikser en til. Billetten i Liverpool-svingen er så nært United-fansen som det lar seg gjøre. Dermed går vi inn.

Stemningsmessig var kan jeg si at det ble en delt opplevelse. Liverpool-fansen våknet etter 1-0-scoringen, men virket særs dårlige – foruten YNWA og Fields of Anfield Road. Man United-fansen eide hele Anfield Road. “Wheres your famous atmostphere?” runget fra Red Army, etterfulgt av “ssssssssssshhh”. The Kop klarte ikke å svare overhodet.

Murderers, murderers, murderers, gikk taktfast gjennom hele kampen. The Red Army lar ikke The Kop glemme sine ugjerninger på Heysel.

Likevel var det bare et par-tre sanger som gikk over tid, i tillegg til et par spontane som virkelig tok av. Men det hele virket til tider litt splittet, og det kunne virke som om det var to grupperinger som dro i gang forskjellige sanger. Med en stiv pris for å komme inn på Anfield Road for å se en av de mest populære bortekampene, så var det nok mange av den lokale, harde kjerne som ikke var der. Det gjorde nok sitt til at stemningen og trykket ikke var like syk som det man kanskje hadde sett for seg.

Liverpool-fansen skal ha kred for Fernando Torres-sangen som gikk etter han puttet. De våknet litt til liv, og på 2-0 så var det som om seriegullet var retunert til Anfield. Kampen var så uhyre viktig for LFC. Umiddelbart etter at fløyten gikk runget “We’ll never die” – og man rett og slett litt glad igjen. Så kom Gary Neville og Evans og kranglet litt.

“Stop stealing the pitch, Scouse twat, we can see ya!” ble det ropt til banemannen.

En gammel mann hadde ramlet om, og ble bært ut på båre med oksygenmaske.

“Murderers, murderers, murderers” pekte og ropte United-fansen.

Etter kampen ble vi innelåst på Anfield en halvtime så hjemmefansen skulle komme seg vekk og unngå klammeri med the Red Army. Etter kampen møter vi Stephan som satt sammen med Liverpool-fansen, helt inntil stewardsene som separerte Man Utd og LFC-fansen. Det var en Liverpool-supporter som spurte hvorfor han ikke feiret – Stephan valgte å overse han.

Hjemturen fra Liverpool ble også minneverdig. En gjeng på 10-15 lokale Mancs som var rundt 20 år stod i bresjen for å lage stemning. De begynnte å skyve på hverandre i midtgangen, samtidig som de trampet og sang “let’s all do the Hillsborough”.

Mens norske fans hjem tar avstand fra Hillsborough, la ikke disse lokale Mancsene noe i mellom. Hets og hat mot Scousere og det politiet.

Haakon Reisebrev