UnitedNorge – En Manchester United-blogg

I ettertid er Harry Gregg først og fremst er blitt husket som ‘The Hero of Munich’. Etter å ha blitt kastet flere meter ut av et fly som knakk i to valgte han å løpe tilbake inn i det brennende flyet.

Skrevet av amused99

Hans egne ord sier dette bedre enn det kan gjengis:

«I somehow found the courage to climb back into the burning wreckage of the plane, even though Jim Thain, the captain, shouted, ‘Run, you stupid bastard, it’s going to explode!’ » he says. «I got a baby out and then a woman, too. I pulled Bobby Charlton and Dennis Viollet out of what was left of the aircraft and dragged them about 20 yards through the snow. Matt Busby was rubbing his chest and moaning, ‘My legs, my legs’.»

«Roger Byrne, our captain and England full-back, didn’t have a mark on him and his eyes were open but he was clearly dead. I’ve always regretted that I didn’t close his eyes. When I found Jackie Blanchflower, the lower part of his right arm had been almost severed. It was horrendous, a scene of utter devastation.»

Han ble husket som ‘The Hero of Munich’, og det med rette med utgangspunkt i hva man kan lese over. Det man ikke like ofte klarer å ta med seg er de mennesklige perspektivene rundt det som skjedde. Manchester United hadde en fremtredende posisjon i England på den tiden da dette skjedde, og den ble selvsagt ytterlige forsterket av ulykken som inntraff. Det var en katastrofe. Men i fotball som i andre idretter ligger det et snev av det man ser i alle former for vennskaplig og ikke minst fiendtlige konflikter. Krigsmetaforene florerer, og dette var også med på å sette tonen i det som skjedde i dagene etter ulykken.

«An unprecedented blow to British football has touched the hearts of millions. The road back may be long and hard but, with the memory of those who died at Munich, of their stirring achievements and wonderful sportsmanship ever with us, Manchester United will rise again.» skrev Chairman Harold Hardman.

Ordene er sterke, og det er ikke vanskelig å trekke paralellene til mang en politisk tale. Men de er også et testamente til en mytifiserende tankegang som kommer til overflater i slike situasjoner. Det er nok ikke unormalt at man i katastrofe-situasjoner abstraherer mye av det som har skjedd, hendelsene blir større enn seg selv i det offentlige rom, man tilegner det som har skjedd en større verdi og en annen hensikt en det hadde der og da.

For Harry Gregg ble det vanskelig å leve ut sin personlige virkelighet i et offentlig rom hvor han i aviser, litteratur og etterhvert filmatiseringer blir portrettert som en helt (Det er vist til denne filmen i innlegg over, jeg mener det er viktig å ha dette i tankene selv om filmen ikke er dårlig). Og hans stemme er i denne sammenhengen veldig viktig. Han er det mennesklige alibiet i en av vår klubbs viktigste og mest omtalte hendelser – og han hadde det vanskelig lenge etter at den normale United-supporter startet sin delvis dogmatiske og nesegruse beundring av et lag som aldri fikk muligheten til å bli det som det skulle og kunne blitt.

«Looking back, I still have a whole range of lingering emotions about it. Grief, obviously, but also anger, guilt, horror, frustration and discomfort – especially at being known as the ‘hero of Munich’. I was lucky, I survived but ended up suffering from classic survivor’s guilt. For 40 years afterwards I couldn’t face meeting Joy Byrne, Roger’s widow, Geoffrey Bent’s wife, Marion, David Pegg’s family and many others. I couldn’t look those people in the eye knowing I had lived when their loved ones had perished.»

It was not until 1998 that Harry finally confronted his demons – as he calls them – starting at the 40th anniversary memorial service at Manchester Cathedral. The next evening he finally spoke to Joy Byrne.

She said: «Harry Gregg, why have you been torturing yourself for 40 years?» For Harry, her words washed away years of guilt.

I intervjuet det her vises til går Gregg videre med å peke på hvordan det har vært vanskelig å gå videre med sitt liv og de opplevelsene han hadde samtidig som offentligheten legger frem sin egne, noe alternative virkelighet. Det handler stort sett ikke om ren og skjær forfalskning. Men hendelsene blir litt større, litt viktigere. Dramaturgien skal treffe et publikum like mye som den skal fortelle en historie med virkelige mennesker.

Det verste av det som skjedde i forbindelse med tragedien i 1958 sto klubben for i ukene og årene som kom. En nærmest total neglisjering av de etterlatte fant sted om man skal tro disse, noe jeg ikke ser noen grunn til å ikke gjøre. Blanchflower og Berry, to av spillerne som ble skadet i den grad at de ikke lenger kunne spille fotball ble kastet ut av sine klubb-eide hus slik at friske spillere skulle få flytte inn. Dette skjedde i månedene like etter ulykken, og vitner kanskje mer om virkelighetens brutalitet enn om hjerteløse mennesker i klubbens ledelse. Men at fotball både er og var big buisnes understrekes av dette, og at det økonomiske aspektet har spist seg inn i det som er vår klubbs mest åpenbare tragedie er intet mindre enn en kjensgjerning.

Også på dette området har Harry Gregg stått opp og frem, og nok en gang har han spilt en viktig korrigerende rolle i forbindelse med en historie som har vokst seg inn i sin egen virkelighet på noen områder.

Klubben har likevel gjort et fosøk på å gjøre opp. I 1998 spilte man en kamp til de etterlattes inntekt, og mer enn £1M ble samlet inn. Mer enn noe annet er dette en positiv gest som jeg stiller meg bak. Fordelt på alle som fikk penger etter kampen ble det ikke så mye på hver. Men man signaliserte en vilje til å be om unnskyldning, og det var nok på dette tidspunktet det viktigste og riktigste å gjøre.

Harry Gregg bringer viktige temaer og perspektiver på banen i det som er en av de viktigste hendelsene i vår klubbs historie. Den er samlende og definerende for mye av det klubben står for, og den er så viktig at det er rett og rimelig at den markeres hvert år. Men jeg mener Greggs ord må være en viktig del av den kollektive hukommelsen når man omtaler tema. Dette skjedde med mennesker, noen døde og noen fikk leve videre. Noen blir husket, andre ble alt for fort glemt.

Videre lesning

• How haunted club paid ultimate tribute to ghosts of Old Trafford (The Guardian)
• I Was Lucky To Survive But Hate Being Called The Hero of Munich (Munich58.co.uk)