UnitedNorge – En Manchester United-blogg

Returoppgjøret mot AC Milan ble nok en kamp for historiebøkene. Rooney viste sin verdensklasse. Neville fikk vise at han ikke er gått ut på dato. Tilsvarende Scholes. Eller kanskje var det motstanderne, et old boys-preget Milan med elendig tempo som gjorde det? Uansett – en battering av en av Europas største fotballklubber. Returen til David Beckham.  Så tok han det grønne og gule skjerfet.

Boikotten som var annonsert på forhånd ble det ingenting av. To minutter før avspark stod jeg under Stretford End. Alle gikk inn. Ingen Glazer-dukker. Ingen som ventet med å finne plassene sine. Det var bare å følge strømmen, og opp på setet. Øverst på Stretford End. Inntil veggen, like under taket.

Godt var det. Ved en demonstrasjon hadde vi gått glipp av Rooneys fantastiske heading som i praksis avgjorde kampen. På en superassist fra SuperNani satte han sitt andre for kvelden. Og gikk dermed opp i 30 mål. Med potensielt 14 kamper igjen kan han passere Ronaldos syke sesong med 42 mål. Om han fortsetter denne formen vil han kunne passere klubbrekorden Denis Law har med 46 mål noe som ville vært ekstremt imponerende.

Uansett – boikott eller ikke. “Love United, hate Glazer” gikk taktfast til et hav av “scarf twirling”. Det var et fantastisk syn å se det hele ovenifra. Hatet som eksisterer i Manchester mot Glazerne kan egentlig ikke beskrives med ord, og det er litt vanskelig å forstå.

Den gjennomsnittlige supporter, meg inkludert, har få av forutsetningen som skal til for å forstå den økonomiske situasjonen. Green and gold-kampanjen er preget av et ensidig fokus på den massive gjelden, samtidig som Glazerne holder fortet uten intensjoner om å selge. Det er massesuggesjon på høyt nivå – og kanskje utnyttes vi av rike forretningsmenn som hevder å være United-fans.

Green and gold-kampanjen er veldig enkelt å slenge seg med på, og det handler mye om å føle tilhørighet. £5 koster det for et skjerf, og alle er jo i mot Glazer! Alle er jo i mot noen og en hver som vil ta ut penger fra klubben.

Glazerne prøver å prakke stewardsene på fansen for å fjerne anti-Glazer-banner. De har innsett at de kan gjøre lite med Stretford End – men da det kom opp banners med LUHG på South Stand ble det slossing mellom fans og stewardser på sidelinja. Hele Stretford End viste sin misnøye. Og bannerne forble.

Alt er likevel ikke bare ræva på Old Trafford. Vi er inne i vår mestvinnende periode noensinne – med amerikanerne ved roret. Det er et faktum.

David Beckham fikk en fantastisk velkomst. Mange var skuffet fordi han ikke startet, men under oppvarmingen fikk han stående applaus hver gang han kom til en av sidene på banen.

Stående ovasjoner fra hele Old Trafford var på sin plass. “There’s only one David Beckham”. Inntil han fikk ballen – da var det buing. “Give it away, give it away, Beckham Beckham give it away”.

Da han gikk av banen tok han opp skjerfet. Stretford End eksploderte. Det mest verdifulle ikonet i fotballhistorien – som spiller i US and A – viste protest mot amerikanernes eierskap. Glazerne var visstnok i harnisk.

Becks spilte dum og demeterte at han var mot eierskapet – for å beskytte image sitt. Fair enough.

Morsomt var det, og det var en fest på 105 minutter. På banen var Scholes en majestet på sentral midtbane med en hardtarbeidende Fletcher og Park  ved sin side. Sistnevnte viser tydelig at han er best som indreløper, der hvor han imponerte for PSV. Det kan se stygt ut for Carrick for øyeblikket. Edwin, Rio og Vidic tilbake bakerst. AC Milan var aldri i nærheten.

For første gang har vi slått dem ut fra Champions League.

Å ydmike AC Milan skjedde med et snev av deja-vu. Sist jeg så en Champions League-kamp med United var hjemme mot Porto. 4-0. Da stod jeg sammen med far min. Denne gangen var det sammen med familien min – The Red Army.