UnitedNorge – En Manchester United-blogg

Det tok litt tid før man fikk summert seg såpass at man fikk fingern ut for å skrive reisebrev fra fjorten dager som bare har blitt værre og værre. Tap mot Bayern, tap mot Chelsea, slått ut av Bayern i returoppgjøret og uavgjort på Ewood Park. Neste kamp å se fram til er derbyet mot city – noe som vil bli en gysare og som Sir Alex sier det – en kamp som er adskilt fra kampen om ligagullet. Denne artikkelen har måtte blitt publisert før morgendagens kamp – nettopp fordi det kan fortsette. Her følger del to av reisebrevet fra det fjortendagers smertehelvete.

Bayern Munich – på The Theatre of Dreams

Etter å ha tryna mot Chelsea og gitt de det beste utgangspunktet i Premier League, så ville avansement i Champions League og kanskje en tur til Madrid gitt United-fans et bra plaster på såret.

Pre-match pinten ble tatt på The Trafford. I bakgråden. En ekstremt viktig kamp, langt fra umulig. Likevel vanskelig. Innendørs er det sild i tønne – og å få øl er like vanskelig, om ikke vanskeligere enn å slå Bayern. I bakgården begynner ryktet om at Rooney starter å spre seg som ild i tørt gress. Mer nøyaktig; i pissoaret, “Wazza is starting, get in there!”.

En enorm optimisme brer seg. Det blir stor stemning.

Kampen starter fantastisk. 1-0. 2-0. Hard takling på Wazza. Faen. 3 -0. Nå må vi være videre! Stretford End er i skyene. 3-1. Bayern trenger bare ett mål. Likevel burde det være en vanskelig oppgave for tyskerne. Vi har vært solide bakover.

I pausen ringer UFE. “Nå, dette går veien?” “De trenger bare ett mål.” “Jaja, det gjør vi også”.

Andreomgang starter. Rafael utvist, og får stående applaus når han går av banen. Ingen bytter av Sir Alex. Nani som alene spiss. Uforståelig. O’Shea får en varm velkomst når han kommer inn på høyrebacken. Men vi blir for baktunge. Et Bayern-mål ligger i lufta. Det får de. Vi ser aldri ut som om vi skal få det siste målet. For femte gang ryker vi ut på bortemål. Aldri har vi gått videre på bortemål.

“We love United, we do, we love United, we do, we love United, we do, oh United we love you!”

“We’ll keep the red flag flyin’ high, ‘cos Man United will never die”

Likevel. United-fansen er skuffa. Den generelle stemningen på Stretford End er at sesongen er over. En forferdelig skuffelse – veien er kort fra himmel til helvete.

Vi har fått igjen. Vi har fått igjen for vår overmenneskelige comeback i Champions League-finalen i 1999. Bayern har fått sin andre hevn mot oss. Vi har fått igjen for missen til Terry i 2008.

Ingen oppturer uten nedtur.

Blackburn away – Årets største bortekamp

Årets største bortekamp – ikke i viktighet, men i antall. 6,900 festklare røde har gjort seg klare for å se United legge trykket på Chelsea. Toget til Blackburn er smekkfullt med Mancs som drikker øl og står i midtgangen og sniffer kokain. De er hvite under nesen og gir seg faen. Reisefølget mitt er sjokkert. “Det er gutta på tur”, sier jeg.

Vel fremme i Darwen går vi av toget. Hva møter oss? Femti politimenn med hester, hunder og batonger. Velkommen til Blackburn. Vi stues inn som reinsdyr omringet av politi. De skal bare holde oss noen minutter.

Politimannen går opp på en høyde.

“Welcome to Darwen. Sorry to keep you waiting. Due to last years many arrests at this game, my boss wanted me to address this to you. As long as you’re behaving good, we will behave good. Go into the city for drinks and have a good time. We just want to ask you to conduct yourselves and treat our city like you treat your own.”

“I reckon,” kommer  det ironisk fra en vittig kar i folkemengden. Det bryter ut i latter, og The Red Army slippes løs ned mot sentrum – av Darwen. Det er langt til stadion, en god halvtimes gange.

Noen pre-match pints blir det på en pub et steinkast unna stadion. Det er stappfullt av halvfulle, syngende United-fans. Deilig. Vel inne begynner en å peke på meg. “Edwin, van der Sar, Edwin Edwin van der Sar”. Puben tar av, etterfulgt av “ssshh, Edwin, give us a song”. Jeg fyrer på med “If I die on the Kippax street” og det blir god stemning.

Vel inne på stadion får vi øl. Det er ikke hverdagskost på bortekamp. Øl og en halvmeterslang hot dog. Fantastisk.

Kampen blir ikke like fantastisk. Kampen er kjedelig. United har kontroll, men hverken Macheda eller Berbatov får noen store sjanser ettersom midtbanen ikke klarer å skape noe.

Midt under kampen kommer det et svært svensk flagg opp i United-svingen.

“What the fuck is that? A fucking swedish flag?,” sier sidemannen.

Midt i førsteomgang kommer en person med downs syndrom gående langs langsiden til Blackburn. Først fyrer han opp hjemmefansen som digger denne karakteren, og deretter gir denne karen sod off tegnet til United-svingen.

“You fat bastard, you  fast bastard,” runger det fra 6,900 røde.

Hjemmefansen blir gal, og det kommer en person som tar hånd om denne gutten og fører han inn under tribunen. “Wankers,” signaliserer han.

“What the fuck, what the fuck, what the fucking hell was that?!!” kommer det fra The Red Army, etterfulgt av latter.

United-svingen eier hele Ewood Park denne fine søndagsformiddagen. Til ingen nytte. Berbatov sutrer og blir liggende i overkant lenge etter å ha mistet ballen. “Get the fuck up Berbatov”, “You lazy bastard, get on with it!”, “come on Berbatov!”. Fra enkelte hagler det ukvemsord, selv om disse er i minoritet. United trenger desperat et mål, men Berbatov er ikke den man vil ha til å gå i bresjen. Når United kaster innpå Evra som det siste offensive alternativet, begynner man å skjønne hvordan dette bærer.

Vi blir å havne langt bak Chelsea i tittelkampen. Berbatov får en stor mulighet mot slutten til å gjøre 1-0, men dessverre. Ingen snakker om den nydelige stikkeren til Valencia som han burde satt.

Den generelle oppfatningen er at ligatittelen er tapt.  Mot slutten av kampen blir det litt liv i Blackburn-fansen også. Plutselig hører man fra langsiden; “Chelsea, Chelsea, Chelsea”. Hva i helvete.

“Who the fuck, who the fuck, who the fuck do you support!” etterfulgt av “Chelsea rent boys, Chelsea rent boys, ooh ahhoo, Chelsea rent boys!”

Banter til tross. Det ville seg ikke. Mot et godt forsvarende hjemmelag klarer vi ikke å få hull på byllen.

Vi savner Wayne Rooney.