UnitedNorge – En Manchester United-blogg

Herregud for en fantastisk helg forrige helg var. Spenningen var til å ta og føle på hele fredagen og hele formiddagen, og det så ut som det skulle bli enda en 0-0-kamp — og dermed slutten på titteldrømmen. Men neida, fra intet dukket Paul Scholes opp med en heading i verdensklasse, og på White Hart Lane fikset Spurs biffen mot Chelsea. Bang! Back in it!

Dagen startet helt perfekt. Skjønnt, bortsett fra at det var en del norske United-fans (blant annet noen av våre lesere) som ikke kom seg over dammen på grunn av den jævla vulkanen.

Flott vær, solskinn og varmt. Årets første skikkelige sommerdag var et faktum. På derbyday. På Eastlands. Første pils ble sprettet i 10-tiden på bussen, men rundt om kring var pubene stengt. Billetter ble fikset, så var det inn på stadion relativt tidlig.

Heldigvis var akkurat det lite stress – de solgte nemlig øl under tribunen. Og jeg som trodde det var bannlyst på derby day. Ble et par tre pils under stadion før kampen, men det ble litt skeptisk stemning når både Gaz, Scholes og Giggsy skulle starte samtidig. Spesielt de to sistnevnte treger ned midtbanen.

På vei ut fra pissoaret fikk jeg en tydelig melding om Glazer-skjerfet; “Take off your scarf, they’re gonna take the piss”. Så jeg stappet det i lomma og gjorde meg klar til kamp.

På tribunen hang bannere; “We’re not really here”, “Thank you, Sheikh Mansour”. Fansen hadde en oppblåsbar dame som de hoiet fram og tilbake med – og sikkert tok med seg hjem til Stockport etterpå.

“A tenner a seat, and you’ll get a free shirt” gosset vi oss med. Ti pund for kampbillett og drakt. De sliter kanskje med å fylle stadion? Skjønnt, ikke når storebror United er på besøk.

For et tegneserielag.

Hele kampen gikk til flybevegelser, kasting av oppblåsbare Spitfires, og selvsagt veivet de med store bananer. For en tegneserieklubb.

Stemningen var fantastisk denne sommerdagen, og city-fansen fikk kjørt seg. De så imidlertid fornøyde ut når vi gikk inn i overtiden med bare tre minutter. Vi kastet innpå både Obertan og Berbatov, men så ut til å skape fint lite.

Det vil si – inntil Obertan kombinerte fint med Evra som slo et innlegg til en umarkert Scholes som satte spikern i city-kista med en knallhard velplassert heading.

1-0. Tre minutter på overtid. Igjen. For tredje gang på rad. Minuttene etter scoringen er vanskelig å beskrive med ord. Det var mental. Pengbok og busskort fløyg ut av lommene. Klemming av alle i nærmeste omkrets.

Titteldrømmen var fortsatt i live!

Noen minutters ellevill feiring tok på. Jeg var helt utslått. Ferdig. Måtte hvile for å få igjen pusten. Det var helt sinnsykt.

Etter kampen valgte politiet å slippe ut United-fansen samtidig som city-fansen. Åpenbart ville det bli konfrontasjoner – noen forklarte det med at det er enklest at slossingen skjer utfor stadion med politi tilstede framfor at det skal bli slossing rundt omkring i Manchester. En bisarr forklaring. Men dog.

city-fansens oppførsel etter kampen var forkastelig. Det er en stemning du aldri opplever på Old Trafford hvor bortefansen får stort sett alltid gå i fred. Det inkluderer city-fans.

De gikk til angrep på United-fans, uansett alder, helt uprovosert. Om de var 8 eller 60 år spilte ingen rolle. Tre stykker gikk til angrep på en gammel United-fan som gikk uprovosert uten farger rett foran meg. De hoiet opp i trynet, ildrøde (pun intended) til tilfeldige forbipasserende folk som kom fra United-svingen.

En far i United-jakke som hadde med seg sønnen sin på 8-10 år. De ble angrepet av en hel gjeng city-fans. Sønnen hylskreik og var livredd. Broren til Diouf ble jaget og slått hele veien hjem fra stadion – fordi han hadde på seg 32 Diouf-trøyen. Sammen med ei jente var han åpenbart ikke ute etter bråk.

Politiet var klin gærne som slapp ut United-fansen samtidig med city-fansen. Ikke nok med det – de holdt en stor andel av United-fansen igjen bak et gjerde. Fra trygg avstand oppførte de laserblå seg som ville dyr når de yppet på folk som var klar til en nevekamp – og ikke forsvarsløse som de nevnte over.

De kastet mursteiner, de kastet mynte, spyttet, kastet hesteskit med bare hendene, og brølte og hoiet “Munich bastards”. Og prøvde å velte en riot van…

Flotte folk disse bitre laserblå.

Med ett befant jeg meg helt alene i et hav av lyseblå som flokket seg rundt busser som gikk tilbake til Stockport og Tameside. Alle andre United-fans jeg gikk med hadde gjort det samme som meg – glidd inn i mengden. Glazer-skjerfet var enda bedre stappet i lommen, og med et påtatt deppa ansiktsutrykk var jeg på let etter taxi for å evakuere.

Dagen var ikke omme. Spurs mot Chelsea ble overvært på Brannigans i sentrum. For en stemning det var når Spurs gikk mot seier. Forspranget til Chelsea var med ett spist opp. Det er vel unødvendig å påpeke at det ble konsumert en del pints med pils.

United var tilbake i tittelkampen for fullt.

Mens de bitre laserblå?

34 years…