UnitedNorge – En Manchester United-blogg

herlig å se igjen. Deilig.

Surt å tenke på at veien lå åpen for oss, og at bare klønate personlige feil ødela for at vi kunne vært i madrid i morra, fan å.

feil lagoppstilling ødela i fjor.

2011?

2011 har så kjedelig finaleby. London.. Dessuten blir det vel tilnærmet komplett umulig å få finalebilletter til en finale i England. Håper på et spennende sted i 2012.

Æ glem ikke den der konken.

Da Ronaldo bomma tok æ på mæ ytterjakka og va sikker på at det gikk tell helvete. Æ satt klar å venta på å gå. Når Terry gikk frem tell ballen, satt æ ytterst på stolkanten og va klar tell å røyse mæ å gå akkurat når han skaut i mål. å så bomma han…..da va æ plutselig sikker på seier.

Når United lå under for Bayern satt æ ve siden av en kompis (Liverpool-fan). Æ sa tell han 3 minutt før slutt: “Den hær sesongen har æ tellgode å se United gå av banen uten å score.” 30 sekund senere lå ballen i mål. Så to minutt etter det igjen “who put the ball in the German net”. Æ hoppa opp slo armene opp i lufta, og skuldra ut av ledd. Det som kom ut av munnen va ei blanding av gledes- og smertehyl.

For noen kvelder. Det e jo akkurat de øyeblikkan man leve for i fotball. Når klimaks e der. Æ e ikke av dæm som lukke auan når det e spennanes. Akkurat de sekundan e de største.

Æ vil tell London neste år. Pleeeeaaaaaaaassssssseeeee.

Det var en fantastisk kveld. Så kamen sammen med Jørgen, Borck, Robert og Vegard og en fyr jeg ikke husker hvem var.

Nest siste straffen til Chelsea, Cashley Cole, jeg var et millisekund sikker på at VDS redda den. Men nei. Anderson kliner ballen midt i mål, og Terry går fram. Jørgen hentet jakken, og tok på seg skoene, så fra skrå vinkel og klar til å gå hjem. Robert satt med surmunn i sofaen. Så bomma Terry.

Ellevilt, husker ikke mye av de sekundene der. Men de siste straffene så stod vi én meter foran TVen og følgte de siste straffene. Giggsy putta. Van der Sar redda. Himmelsk. Champagnesprut over hele huset, mest i taket. Tar jeg ikke helt feil så er det champagne i taket fortsatt i den leiligheten i Fjordgata.

Kvelden avslutta med at Robert gikk hjem grytidlig. AVJ sendte meg bilder fra Moskva, bl.a. med Kan-kan.

Dagen etterpå våknet jeg til Patrizio Buannes “Stand up for the champions” (http://open.spotify.com/track/3wdaOboFFxxPQ8QdxGQWca).

Av en eller annen grunn er e-cup finalene helt syke opplevelser i man Utds historie. Rotterdam 91 da Man Utd vant cupvinner cupen var angivelig villere enn noe.

Barcelona 99 var helt sykt, men der gitt det fra helvete til himmel på minutter, i Moskva ble spenningen dratt ut nesten i det uendelige.. Derfor synes jeg Moskva finalen isolert sett var en tøffere opplevelse fra et supporterperspektiv enn Barcelona.

Terry gikk fram for å avgjøre finalen var det først veldig stille i Man Utd svingen.. Nesten som man hadde resignert, jeg satt med ansktet i hendene og gråt. Men så skjedde noe, kompisen ba meg skjerpe meg og reise meg opp og bevare verdigheten og samtidig begynte folk å oppilgne hverandre.. Fra stillhet til en øredøvende pipekonsert, Terry missa og jeg tror alle skjønte det! Vi vinner.. Etter at VdS tok straffen til Anelka klikket alt, jeg havnet 2-3 seterader lengre ned på stadion i vilt kaos..