Tidsmaskinen, 1985/86: Gullhåpet levde!
Åge Aleksandersen rocket på radioen, kun avbrutt av en og annen vakker Finn Kalvik låt. Olof Palme ble skutt og Tsjernobyl – ulykken satte miljøkatastrofer på kartet. En gang i uken fikk norske tv seere servert en tippekamp fra England, etterfulgt av det populære ungdomsprogrammet Halv Sju. Lørdagene var spennende i 1986.
Resultatene til Man Utd var kanskje ikke like imponerende. Etter at sesongen i forveien ble avsluttet med cuptriumf trodde mange at nå var tiden kommet for å bryte Liverpool-dominansen og hente hjem en ligatittel – nesten 20 år etter den forrige.
Manager Ron Atkinson, ”Big Ron”, var en kjøpeglad og utadvendt fyr som vi trykket til vårt bryst. Han hadde bygd opp et mannskap med profiler som Gary Bailey i mål, midtstopperparet McGrath og Moran og de offensive backene Albiston og Duxbury. Når man i tillegg hadde mitt barndomsidol Bryan Robson, energiske Gordon Strachan samt vingene Norman Whiteside og Jesper Olsen, så var midtbanen meget sterk på papiret. Stjerneskuddet Mark Hughes på topp i tospann med rutinerte Stapelton; dette luktet gull mente mange. Det vi ikke viste da, men som rykene florerer om i ettertid, er at disse gutta hadde alt annet enn sunne alkohol vaner.
Vi ledet ligaen fra kamp én av sesongen. Ti strake seiere innledet sesongen, 12 kamper spilt i ligaen, 11-1-0 viste tabellen. Ti poeng ned til lag nummer to, Liverpool. Alle forstod viktigheten av den 13. serierunden, der nettopp Liverpool ventet på Old Trafford.
Seier ville bety 13 poengs forsprang! 19. oktober 1985 var dagen Man Utd skulle vise England at Liverpool kunne kastes av tronen. Paul McGrath noterte en sjelden scoring, til ingen nytte da kampen endte 1-1. Seiersrekken fortsatte imidlertid med seks nye poeng på de neste to kampene mot Chelsea og Coventry fulgte.
Men så; kaptein Bryan Robson ble skadd. Nok en gang. Robson var lagets ubestridte ener. Captain Marvel rakk å spille 461 kamper og score 99 mål på sine 13 sesonger, og var så mye mer enn bare en midtbanespiller. Han var et skjold foran stopperne, han var den kreative kraften sentralt, og sannelig sto han fram som en stabil målscorer i tillegg.
Skadefraværet på den ubestridte kapteinen til både Manchester United og England endret sesongen. Det ble ikke bedre da sjokknyheten kom om at spisskometen Mark Hughes skulle spille for Barcelona kommende sesong!
Sparky ble solgt, og Big Ron fant fram sjekkheftet og han handlet i hytt og pine. Peter Barnes, Colin Gibson, Peter Davenport og Terry Gibson ble hentet inn midt i sesongen om jeg ikke husker helt feil; Big Ron var på gulljakt.
13 seiere på de første 15 ble etterfulgt av ni på de neste 27, og hele tre lag passerte United.
Liverpool vant selvfølgelig ligaen igjen, og 1985/86 skulle vise seg å bli Big Rons siste hele sesong for Manchester Uunited. Hans etterfølger skulle fortsette jakten på et ligagull…
Neste fredag reiser vi langt tilbake i tid, til et århundre ingen av dagens lesere fikk oppleve.
Loading ...
Siste kommentarer