UnitedNorge – En Manchester United-blogg

Mikail Gorbatsjov velges til den siste presidenten i Sovjetunionen, Vest Tyskland og DDR blir gjenforent til en nasjon og Nelson Mandela slippes ut av fengsel etter 27år som politisk fange. Roxette, A-Ha og Sinead O’Conner med den grusomme balladen ”Nothing compares 2 U” herjer hitlistene. Vi er selvsagt i 1990!

Dette var året da Alex Ferguson var snakkisen blant alle fotball interesserte, man bare ventet på at han skulle sparkes. Seriegull var ikke mulig – det var derimot nedrykk. Dette var lenge en helt grusom sesong der nedrykk var et tema. Det var opplest og vedtatt overalt av Ferguson ville bli sparket i det samme øyeblikket klubben ble slått ut av FA-cupen, som var det eneste klubben realistisk kunne vinne denne sesongen. På denne tiden var FA-cupen virkelig stort, trolig langt større enn idag. Sesongen var ikke en endelig fiasko før drømmen om FA-cupfinalen var over. Fergusons jobb var avhengig av to faktorer: Unngå nedrykk og hent hjem FA-cuppokalen. Det siste var utenkelig så svak som laget tidvis var.

Ferguson var inne i sin tredje hele sesong som manager for Man United. Han hadde penger tilgjengelig og det var foretatt en rekke million-signeringer. Lynvingen Danny Wallace, England og Forest-stjernen Neil Webb, sliteren Mike Phelan og i tillegg hadde vi kjøpt West Hams store midtbanetalent Paul Ince, i det som utviklet seg til å bli et skikkelig transfer-drama. West Ham nektet å selge, Man United gjorde ingen ting for å skjule interessen og det endte med at Ince stilte opp i en avis iført Man United-drakt for å tvinge West Ham til et salg. Vi fikk viljen vår, og for £2 mill ble Ince Man United-spiller.

Kort tid etter sesongstart forsvant nye seddelbunker fra Old Trafford og for rekordsummen £2,3 mill var stopper talentet Gary Pallister blitt Man United-spiller. Glemmer aldri dagen jeg gikk hjem fra Basse-kiosken med en flunkende nytt eksemplar av tippeavisa Tips, der forsiden var dekket av nyheten om dette storkjøpet! Jeg løp opp bakken for å spre nyheten. Det var stort.

I tillegg var den første generasjonen av spillere i den nye ungdomssatsingen i sin andre sesong og klar for å blomstre; Sharpe, Robins, Martin, Beardsmore, Bosnich, Brazil og Maiorana (bildet til høyre) var talenter vi hadde enorme forhåpninger til, spesielt Maiorana var en coming-man. Forventningene til denne sesongen var enorm, spesielt kjøpet av stjernen Neil Webb var oppløftende.

Sesongstart var hjemme mot regjerende ligamester Arsenal. Før kampen kom nyheten om at klubben var kjøpt opp av den relativt ukjente forretningsmannen Michael Knighton. Han mottok en hyllest fra Stretford End, som var overlykkelige over at Edwards-familien endelig var borte. Det tok dog ikke mange dagene før det ble klart at Knighton ikke klarte å stable på bena pengene han hadde bydd, og handelen gikk i vasken.

Tilbake til ligapremieren; Arsenal ventet. De regjerende ligamesterne ble nedstablet i en fantastisk kamp som endte i 4-1 seier til oss. Storseieren i åpningen ble etterfulgt av bare fem poeng de neste syv kampene, inkludert en historisk ydmykelse mot Man City. Vi tapte 5-1. Glemmer aldri den voksne reiselederen som fulgte guttelaget fra Vadsø der vi hadde spilt kamp, han kosa seg glugg ihjel etterhvert som radiosporten meldte om at målene rant inn til hjemmelaget på Maine Road.

Vi var et bunnlag. Vi lå lenge fjerde sist fra bunnen, de tre dårligste ville rykke ned. Dette var en forferdelig periode. Kanskje den tøffeste perioden i mitt liv som Man United-fan. Jeg fryktet oppriktig nedrykket, og Liverpool supporterne var kvalmere enn til vanlig. Fra desember til februar gikk vi 11 kamper uten seier i ligaen. Alt handlet om å unngå nedrykk.

I denne perioden startet FA-cupen. Et lag blottet for selvtillit var maks uheldig da trekningen viste at vi skulle møte Brian Cloughs Forest borte i tredje runde. Legenden Clough hadde vunnet alt bortsett fra FA-cupen og han drømte om finale. Vi slet oss til en 1-0 seier, etter en sen scoring av Robins. Dette målet reddet trolig jobben til Ferguson, som alle mente levde fra runde til runde i cupen nå. Vesle Hereford ventet borte i neste runde, og vi slet oss til nok en 1-0 seier. Blackmore etter pasning fra Duxbury mener jeg ble avgjørende. Newcastle borte, nok et tøft oppgjør. En dramatisk 3-2 seier og plutselig var vi klare for kvartfinale! Den fjerde bortekampen på rad var et faktum og Sheff United kom til kort da vi nok engang slet oss til en 1-0 seier etter mål av McClair.

Semifinalene mot Oldham ble klassikere! Det ble nemlig omkamp etter noe av det mest nervepirrende jeg har opplevd,. Kampen bølget fram og tilbake, mål kom i sluttsekundene, man vekslet på ledelsen og det endte med at Neil Webb scoret vårt tredje mål, 3-3 og omkamp. Nok et dramatisk oppgjør og nye ekstraomganger førte til en sen Mark Robins scoring, 2-1 og vi skulle møte Crystal Palace i finalen! Nye nervedrama sto for tur..

Palace anført av stjernene Mark Bright, Geoff Thomas, Nigel Martyn og stjerneskuddet Ian Wright var ledet av vår egen legende Steve Coppell. Å hvilke oppgjør vi fikk. Palace tok ledelsen, Robson utlignet og det gikk til ekstraomganger. Der scora Wright to ganger, men Hughes utligna sent i andre ekstraomgang. Omkampen kom og Ferguson hadde tatt det tøffe valget: Keeperen Les Sealey var innlånt fra Luton, og Leighton var vraket. Avdøde Sealey gjorde flere fine redinger og tilslutt vant vi finalen etter at Lee Martin scora på en fantastisk langpasning fra Webb.

Vi var cupmestere! Det var uendelig stort.. Vi forstod at Ferguson hadde noe på gang, men vi skjønte nok ikke egentlig hvilken storhetstid vi skulle gå inn i, etter denne triumfen som Ferguson kalte et springbrett mot videre suksess.

Neste fredag hopper vi til 1950 tallet!

Forest vs. Man United (tredje runde)

Man United vs. Oldham (semifinale)