[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

Det var likevel Chelsea som startet best før Ravel Morrison førte United i ledelsen – via en Frank Lamard-deflection. Will Keane hadde en klasseheading ned i bakken og over en sprellende keeper på 2-0, kranglet inn 3-0 og satte en straffe i sluttminuttene for å fullføre hattricket.

Ravel Morrison og Paul Pogba er utvilsomt stjernene i dette laget, men Ravel holdt litt for lenge på ballen og skulle drible for mye – i likhet med en ung Nani og Ronaldo. Pogba var tidvis anonym.

Den som imponerte mest denne kvelden var Ryan Tuncliffe som dominerte på sentral midtbane. Den unge Mancunianen har mange likhetstrekk med Roy Keane, og kriget knallhardt på midten med susende taklinger – ikke alle var like rene – og en fantastisk løpskapasitet. Tuncliffe var overalt og hadde et flott driv med ballen framover, og var involvert i flere av målene.

Bakerst var Sam Johnstone en solid skikkelse som skapte trygghet i de bakre rekker. Han har stor ro og dominerer i feltet – selv om han også var på en liten bærtur. Under oppvarmingen viste han veldig høy presisjon med ballen i beina, noe han også fikk vist under kampen. Han har også gode utkast – distribusjon er svært viktig for keepere i dagens fotball og Johnstone kan være en mann for framtiden.

I tillegg var kaptein Tom Thorpe bunnsolid i midtforsvaret. Larnell Cole herjet på høyrevingen selv om han ofte ble litt for lett for Chelsea-stopperne, mens Van Zelen viste flotte finter, stort  driv og fine forseringer ned venstrekanten.

Mange eksperter har trukket likheter mellom denne generasjonen og den gylne årgangen som vant FA Youth Cup i 1992.

Vil vi om noen år snakke om the Class of ’11?

Se de andre målene på The Republik of Mancunia – og også at Ravel Morrison kysser klubbemblemet foran The Kop. Deilig.

Reservene spilte i kveld Manchester-derby op Ewen Field mot city sine unggutter – eller «Manchester city’s Elite Development Squad» som de så fint heter. Gledelig var det at Ando fikk sin debut sammen med et sterkt United-mannskap som inkluderte travere som Neville, Brown og Carrick – og Eikrem som var kaptein for kvelden. city tok ledelsen, men to mål fra Macheda og ett fra Cleverley sikret United seieren. Eikrem hadde for øvrig assist til begge av Machedas to mål.

United gikk ut i 4-3-2-1 med Amos i mål, Neville, Brown, Smalling, og Rafel bakerst, Carrick, Gibson, Anderson på midten Eikrem og Cleverley på hver sin ving og Macheda på topp, med Gill, Devlin, Dudgeon, W.Keane og Norwood på benken. Ferguson hadde tidligere uttalt at Anderson var enda et par uker unna spill – muligens mente han for a-laget; Anderson fikk 45 minutter, og gjennomførte til bestått. På tross av dette sterke mannskapet var det altså Eikrem som bar kapteinsbindet.

Smalling hadde en fin-fin kamp mot et gjeng city-reserver som ikke har en sjans i helvete til å nå noe førstelag; Gonzales, Logan, Cunningham, Kay, Wabara, Mee, Elabdellaoui, Ibrahim, Nimley, Chantler, Helan – who are ya? Det er noe rart at ikke flere av førstelagsspillerne til city fikk en run-out tatt i betrakning hvor mye de etter hvert har fått å ta av.

Likevel var det city som åpnet showet med en scoring av Nimely, hvor Ben Amos var sjanseløs. To mål fra Macheda, begge assistert av Eikrem, førte United i ledelsen før Cleverley punkterte med 3-1.

Det hørest nesten ut som førstelaget, men den perfekte sesongen ble også ødelagt for juniorene når en formsvikt og skader på nøkkelspillere rammet oss hardt midtveis i sesongen. For etter vinteroppholdet så hadde United funnet formen med seire mot Burnley i FA Youth Cup med 5-1 borte og en sterk 3-2 seier mot Stoke etter at bortelaget ledet 2-0.

Men så kom 10 horrible dager – først ble vi sendt hodestups ut av FA Youth Cup etter 0-3 mot Blackburn. Så fulgte vi opp dette med å tape 0-1 hjemmt mot Liverpool og 0-3 borte mot WBA. Etter dette viste ungguttene styrke – de gikk nemlig ubeseiret gjennom de neste 12 ligakampene og vant sin avdeling. At laget så røk på straffer i den nasjonale semi-finalen mot Arsenal ødela ikke helhetsinntrykket. Det var en sterk prestasjon sesongen sett under ett – og flere av spillerne viste at de kan nå veldig langt.

Den største overraskelsen

Ingen kjenner disse spillerne bedre enn Paul McGuiness – men også han har i intervjuer innrømmet at fremgangen til et par av spillerne kom mye tidligere enn han hadde trodd. Den som faktisk har overrasket meg mest av samtlige er Larnell Cole. Han har aldri vært en stjerne, og veldig ofte når United spilte turneringer for yngre lag så var Larnell Cole med – og han satt i praksis alltid på benken. At den lille og raske spilleren med en kropp som en liten gutt – den kommentaren var McGuiness’ og ikke min, skulle spille i 20 ligakamper tror jeg ikke noen hadde forventet. Men hans energi og løpsstyrke gjorde det i perioder vanskelig å holde ham utenfor laget – selv om hans balltalent ikke kunne matche f.eks Paul Pogba.

De mystiske italienerne

Fiorentina og Empoli var ikke akkurat lykkelige når United for 5 gang i historien gikk på røvertokt i støvellandet og forsynte seg med Michele Fornasier og Alberto Massacci. Når det gjelder høyrebacken Massacci er det vanskelig å gjøre seg opp noen mening ettersom han ble skader etter bare 5 ligakamper og forsvant resten av sesongen. Men inntrykke var at han var komfortabel med ballen, bra offensivt – men ikke like bunnsolid defensivt. Fornasier derimot spilte mye – og tankene gikk i perioder unektelige tilbake til David May. De av dere som husket David May spille høyreback vet hva jeg snakker om. Han var til tider en rundingsbøye – og selv om han var mye bedre når han fikk spille midtstopper så må jeg jo innrømme at jeg ikke har sett det enorme talentet som fikk United til å hente ham fra Italia. En helt ok spiller – men så bra at det er noen grunn til å hente ham fra Italia ? Ikke som jeg ser det – men han er fortsatt bare 16 år så han skal få litt mer tid på seg før jeg blir kategorisk om hans muligheter.

Den nye Vieira

I Argentina får alle spillere med talent over gjennomsnittet referanser til den nye Maradona – og når United hentet Paul Pogba fra Frankrike så ble det umiddelbart trukket paraleller til Patrick Vieira. Og denne sammenligningen er slett ikke helt feil – Pogba er en stor spiller med en guddommelig ballkontroll og stor eleganse. Om det var noen tvil før, så forsvant den etter hans magiske scoring mot City for bare noen uker siden. Veldig ofte så lykkes Pogba med å skaffe seg rom før han mottar ballen – og har han ikke rom så bruker han sin fysikk til å skaffe seg det. Dette er en spiller som har alle forutsetninger for å lykkes i klubben – og det er et nederlag om han ikke gjør det.

Og makkeren som er en mini-Gerrard

Om Paul Pogba er en elegant spillefordeler – så er Ryan Tunnicliffe maskinen, hjertet og stålmannen på midtbanen. Det er umulig å ikke trekke paraleller til Roy Keane eller Steven Gerrard når du ser ham spille fotball. Han er ikke elegant og han er ingen stor pasningsspiller – men han har en vinnervilje som bokstavelig talt lyser av ham. Han er den som hopper først inn i tacklingene for å vinne ballen tilbake – og han er den som skriker på lagkameratene for å få igang laget når ting går imot. Tunnicliffe spiller i praksis aldri en dårlig kamp og han er et naturlig valg som kandidat til årets spiller.

There is only one Keano

Faktisk er det 2 og ingen av dem heter lenger Roy. Men mens Michael Keane kun har fått spille for reservelaget i 2 kamper pga mangel på folk – så har den mer storvokste broren Will satt seg i respekt både på reservelag og ikke minst på juniornivå. Han er lang og hengslete – men han har en teknikk som er virkelig imponerende og en fotballhjerne som virker å være veldig utviklet. I starten av sesongen spilte han bra men scoret ikke mål – og det var først i sin 8 kamp for sesongen han klarte å få ballen i nettet. Etter dette løsnet det og han stoppet til slutt på 11 mål på 20 ligakamper. Og han presterte mesterstykket å sette de langt mer anerkjente John Cofie og Josh King i skyggen.

Og de to andre som kjempet om tittelen som årets spiller

Will Keane og Ryan Tunnicliffe har blitt nevnt – som jeg ser det så er det ytterliggere to spillere som tilhører de som kan regnes som årets beste spiller. Nicky Ajose har lenge vært et stort talent som aldri har fått ut det siste – men i år har han fremstått som en mer intelligent og voksen spiller enn tidligere. Han tar rette valg og har bidratt med veldig mange mål og målgivende pasninger – nå er det bare å håpe at han tar dette med seg videre til reservelaget. Den andre som må nevnes er forsvarsgiganten Tom Thorpe. Det eneste Tom Thorpe virkelig mangler er fysikk – det er enkelt å trekke paraleller til en ung Gary Pallister. Han leser spillet bra, plasserer seg glimrende og er bra både i luften og langs bakken. Han har vært vår suverent beste forsvarer i år og han er et forsvarstalent utenom det vanlige.

Hva så med Ravel Morrison ?

Det går mange historier om både hans talent og hans antatte utenomsportslige problemer – det er vanskelig å spekulere i det siste, men skadene har gjort at dette har vært en mellomsesong for Morrison. Det er likevel verdt å merke seg at etter at han i april måned kom tilbake fra skade så spilte han kanskje bedre enn noengang. Det var litt mindre show og litt mer rett på sak – og resultatet ble også 3 mål og 1 assist på de siste 6 kampene. Men før dette hadde Morrison spilt mindre enn 90 minutters fotball på 3 måneder – det setter alle spillere tilbake i en periode. Men jeg tror vi får se en enda bedre Morrison neste sesong.

Nordmennene

For United’s 2 nordmenn på academy-laget så har det vært en suksess som stort sett har vært positiv. Josh King fikk debutere på førstelaget og har vist seg frem som et enormt talent, men har også hatt sine vanlige frafall pga landskamper og skader. På slutten av sesongen funket det likevel glimrende for King som da virkelig våknet til liv og scoret bra med mål. Også for Etzaz Hussain har det vært en positiv sesong. Som for King så har det blitt en del skader men når han har fått sjansen så har han vist seg som en særdeles kapabel playmaker og han har også bidratt med en del mål og målgivende pasninger. For King blir det reservelagsfotball neste år mens Hussain bør prøve å etablere seg i førsteelleveren på academy-laget, noe som er avhengig av om enten Pogba eller Tunnicliffe flyttes opp på reservelaget.

Hvem tar steget opp neste sesong ?

Nevnte Michael Keane bør være høyaktuell for et gjennombrudd på academy-laget neste år – men de spillerne som man bør se litt ekstra opp for neste sesong er Joe Coll, Jake Barmby, Tyler Blackett og Charni Ekangamene. Joe Coll er en ung nord-irsk keeper som i følge speidere på øyriket skal være noe utenom det vanlige. Jake Barmby er sønn av Nick Barmby og er en glimrende tekniker som debuterte på U18-laget når han så vidt var fyllt 15 år. Han blir 16 først i slutten av 2010. Tyler Blackett er en storvokst back som var banens beste når han debuterte for U18-laget tidligere i år mens Ekangamene er en storvokst spiss som ble hentet fra Royal Antwerpen i fjor sommer. Andre spillere som er verdt å merke seg er Tom Lawrence en walisisk spiss, Ben Pearson en knøttlisten og utrolig teknisk offensiv midtbanespiller og Luke Hendrie som er sønn av den gamle Bradford, Barnsley og Boro-spissen John Hendrie.

Gjesteblogg av Paal Christophersen, mannen bak http://premierleague.bloggain.se

UnitedNorge sender en stor takk til Paal som har bidratt med en glimrende oppsummering av årets sesong for akademiet. Forhåpentligvis får vi se flere innslag fra den kanten.

United kommer til å spille mot Aston Villa, vinnerne av den sørlige delen for tredje sesong på rad, i Premier Reserve League Playoff på Old Trafford. Tidspunkt er ikke annonsert enda.

Denne sesongen har det vært flere talenter som har gjort inntrykk på Moss Lane, og man skal ikke se bort i fra at man vil få se mer av følgende spillere i f.eks. Carling Cup neste sesong.

Eikrem: Den unge norske midtbanekrigeren har gjort seg bemerket i årets reservelagssesong. Da han kom i 2006 var han veldig spe og manglet fysikken som trengtes i engelsk fotball. Denne siden har han utviklet sterkt, og i tillegg har han etablert seg som den kreative kraften i Solskjærs lag. Han regnes blant mange som en av de mest lovende talentene i United-akademiet. Har vært plaget en del med skader de siste månedene, men startet sesongene med noen veldig flotte scoringer.

de Laet: Har vært litt fram og tilbake i forskjellige klubber – fra Belgia, til Stokes reservelag, til Wrexhams reservelag, til United, til a-laget, og til Uniteds reservelag. Det har ikke stoppet han fra denne sesongen å gjøre seks innhopp på a-laget og fått sin debut på landslaget. de Laet er en kjapp spiller som kan bekle hele backrekka. Han er kanskje den som er nærmest a-lagskvalitet — men det er sannelig ikke lett å si hvem han skal danke ut.

Gill: Sønnen til direktør David Gill har hatt en tøff vei til reservelaget og påstander om favorisering har vært store. Han slet seg gjennom spill på U18-laget og fikk mye kritikk. Det mange kanskje ikke tok hensyn til var at han fullførte studiene sine, og dermed ikke trente på heltid. Etter at han fullførte har forbedringen vært betrakelig, og denne sesongen så har han vært solid på reservelaget.

Evans: Corry, broren til Johnny, har vært fast på reservelaget i hele år. En solid stopperkjempe som har en del likhetstrekk til Rio.

Matt James: Stabilt veldig god første halvdel av sesongen før han gikk på lån til Preston North End og Fergie jr. – som allerede har uttrykt interesse for å signere spilleren permanent.

Joshua King: Den unge nordmannen har dessverre vært mye skadeplaget for andre sesong på rad. Veldig skuffende for en spiller mange har utrolig stor tro på.

UnitedNorge sender sine gratulasjoner!

Selv var franskmannen svært fornøyd målet, men understreker at det viktigste var å vinne. Obertan innrømmer at det ikke alltid har vært like lett de siste månedene, men håper på at det blir mere spilletid på førstelaget i de gjenstående kampene av sesongen.

«The most important thing was to win today, but it’s good for the confidence to score some goals,»  sier han til MUTV. »I scored in the last game and once again today, so it’s been a pleasure.

«It’s always good when the Gaffer is watching the game. There are a few games left in the Premier League so it would be nice to be able to play a few games and have a few minutes on the pitch.

«It’s been a bit difficult the last couple of months because I didn’t play a lot with the first team, but I think I’ve worked hard with the Reserves and in training and I think it’s paid tonight.»