Det hørest nesten ut som førstelaget, men den perfekte sesongen ble også ødelagt for juniorene når en formsvikt og skader på nøkkelspillere rammet oss hardt midtveis i sesongen. For etter vinteroppholdet så hadde United funnet formen med seire mot Burnley i FA Youth Cup med 5-1 borte og en sterk 3-2 seier mot Stoke etter at bortelaget ledet 2-0.

Men så kom 10 horrible dager – først ble vi sendt hodestups ut av FA Youth Cup etter 0-3 mot Blackburn. Så fulgte vi opp dette med å tape 0-1 hjemmt mot Liverpool og 0-3 borte mot WBA. Etter dette viste ungguttene styrke – de gikk nemlig ubeseiret gjennom de neste 12 ligakampene og vant sin avdeling. At laget så røk på straffer i den nasjonale semi-finalen mot Arsenal ødela ikke helhetsinntrykket. Det var en sterk prestasjon sesongen sett under ett – og flere av spillerne viste at de kan nå veldig langt.

Den største overraskelsen

Ingen kjenner disse spillerne bedre enn Paul McGuiness – men også han har i intervjuer innrømmet at fremgangen til et par av spillerne kom mye tidligere enn han hadde trodd. Den som faktisk har overrasket meg mest av samtlige er Larnell Cole. Han har aldri vært en stjerne, og veldig ofte når United spilte turneringer for yngre lag så var Larnell Cole med – og han satt i praksis alltid på benken. At den lille og raske spilleren med en kropp som en liten gutt – den kommentaren var McGuiness’ og ikke min, skulle spille i 20 ligakamper tror jeg ikke noen hadde forventet. Men hans energi og løpsstyrke gjorde det i perioder vanskelig å holde ham utenfor laget – selv om hans balltalent ikke kunne matche f.eks Paul Pogba.

De mystiske italienerne

Fiorentina og Empoli var ikke akkurat lykkelige når United for 5 gang i historien gikk på røvertokt i støvellandet og forsynte seg med Michele Fornasier og Alberto Massacci. Når det gjelder høyrebacken Massacci er det vanskelig å gjøre seg opp noen mening ettersom han ble skader etter bare 5 ligakamper og forsvant resten av sesongen. Men inntrykke var at han var komfortabel med ballen, bra offensivt – men ikke like bunnsolid defensivt. Fornasier derimot spilte mye – og tankene gikk i perioder unektelige tilbake til David May. De av dere som husket David May spille høyreback vet hva jeg snakker om. Han var til tider en rundingsbøye – og selv om han var mye bedre når han fikk spille midtstopper så må jeg jo innrømme at jeg ikke har sett det enorme talentet som fikk United til å hente ham fra Italia. En helt ok spiller – men så bra at det er noen grunn til å hente ham fra Italia ? Ikke som jeg ser det – men han er fortsatt bare 16 år så han skal få litt mer tid på seg før jeg blir kategorisk om hans muligheter.

Den nye Vieira

I Argentina får alle spillere med talent over gjennomsnittet referanser til den nye Maradona – og når United hentet Paul Pogba fra Frankrike så ble det umiddelbart trukket paraleller til Patrick Vieira. Og denne sammenligningen er slett ikke helt feil – Pogba er en stor spiller med en guddommelig ballkontroll og stor eleganse. Om det var noen tvil før, så forsvant den etter hans magiske scoring mot City for bare noen uker siden. Veldig ofte så lykkes Pogba med å skaffe seg rom før han mottar ballen – og har han ikke rom så bruker han sin fysikk til å skaffe seg det. Dette er en spiller som har alle forutsetninger for å lykkes i klubben – og det er et nederlag om han ikke gjør det.

Og makkeren som er en mini-Gerrard

Om Paul Pogba er en elegant spillefordeler – så er Ryan Tunnicliffe maskinen, hjertet og stålmannen på midtbanen. Det er umulig å ikke trekke paraleller til Roy Keane eller Steven Gerrard når du ser ham spille fotball. Han er ikke elegant og han er ingen stor pasningsspiller – men han har en vinnervilje som bokstavelig talt lyser av ham. Han er den som hopper først inn i tacklingene for å vinne ballen tilbake – og han er den som skriker på lagkameratene for å få igang laget når ting går imot. Tunnicliffe spiller i praksis aldri en dårlig kamp og han er et naturlig valg som kandidat til årets spiller.

There is only one Keano

Faktisk er det 2 og ingen av dem heter lenger Roy. Men mens Michael Keane kun har fått spille for reservelaget i 2 kamper pga mangel på folk – så har den mer storvokste broren Will satt seg i respekt både på reservelag og ikke minst på juniornivå. Han er lang og hengslete – men han har en teknikk som er virkelig imponerende og en fotballhjerne som virker å være veldig utviklet. I starten av sesongen spilte han bra men scoret ikke mål – og det var først i sin 8 kamp for sesongen han klarte å få ballen i nettet. Etter dette løsnet det og han stoppet til slutt på 11 mål på 20 ligakamper. Og han presterte mesterstykket å sette de langt mer anerkjente John Cofie og Josh King i skyggen.

Og de to andre som kjempet om tittelen som årets spiller

Will Keane og Ryan Tunnicliffe har blitt nevnt – som jeg ser det så er det ytterliggere to spillere som tilhører de som kan regnes som årets beste spiller. Nicky Ajose har lenge vært et stort talent som aldri har fått ut det siste – men i år har han fremstått som en mer intelligent og voksen spiller enn tidligere. Han tar rette valg og har bidratt med veldig mange mål og målgivende pasninger – nå er det bare å håpe at han tar dette med seg videre til reservelaget. Den andre som må nevnes er forsvarsgiganten Tom Thorpe. Det eneste Tom Thorpe virkelig mangler er fysikk – det er enkelt å trekke paraleller til en ung Gary Pallister. Han leser spillet bra, plasserer seg glimrende og er bra både i luften og langs bakken. Han har vært vår suverent beste forsvarer i år og han er et forsvarstalent utenom det vanlige.

Hva så med Ravel Morrison ?

Det går mange historier om både hans talent og hans antatte utenomsportslige problemer – det er vanskelig å spekulere i det siste, men skadene har gjort at dette har vært en mellomsesong for Morrison. Det er likevel verdt å merke seg at etter at han i april måned kom tilbake fra skade så spilte han kanskje bedre enn noengang. Det var litt mindre show og litt mer rett på sak – og resultatet ble også 3 mål og 1 assist på de siste 6 kampene. Men før dette hadde Morrison spilt mindre enn 90 minutters fotball på 3 måneder – det setter alle spillere tilbake i en periode. Men jeg tror vi får se en enda bedre Morrison neste sesong.

Nordmennene

For United’s 2 nordmenn på academy-laget så har det vært en suksess som stort sett har vært positiv. Josh King fikk debutere på førstelaget og har vist seg frem som et enormt talent, men har også hatt sine vanlige frafall pga landskamper og skader. På slutten av sesongen funket det likevel glimrende for King som da virkelig våknet til liv og scoret bra med mål. Også for Etzaz Hussain har det vært en positiv sesong. Som for King så har det blitt en del skader men når han har fått sjansen så har han vist seg som en særdeles kapabel playmaker og han har også bidratt med en del mål og målgivende pasninger. For King blir det reservelagsfotball neste år mens Hussain bør prøve å etablere seg i førsteelleveren på academy-laget, noe som er avhengig av om enten Pogba eller Tunnicliffe flyttes opp på reservelaget.

Hvem tar steget opp neste sesong ?

Nevnte Michael Keane bør være høyaktuell for et gjennombrudd på academy-laget neste år – men de spillerne som man bør se litt ekstra opp for neste sesong er Joe Coll, Jake Barmby, Tyler Blackett og Charni Ekangamene. Joe Coll er en ung nord-irsk keeper som i følge speidere på øyriket skal være noe utenom det vanlige. Jake Barmby er sønn av Nick Barmby og er en glimrende tekniker som debuterte på U18-laget når han så vidt var fyllt 15 år. Han blir 16 først i slutten av 2010. Tyler Blackett er en storvokst back som var banens beste når han debuterte for U18-laget tidligere i år mens Ekangamene er en storvokst spiss som ble hentet fra Royal Antwerpen i fjor sommer. Andre spillere som er verdt å merke seg er Tom Lawrence en walisisk spiss, Ben Pearson en knøttlisten og utrolig teknisk offensiv midtbanespiller og Luke Hendrie som er sønn av den gamle Bradford, Barnsley og Boro-spissen John Hendrie.

Gjesteblogg av Paal Christophersen, mannen bak http://premierleague.bloggain.se

UnitedNorge sender en stor takk til Paal som har bidratt med en glimrende oppsummering av årets sesong for akademiet. Forhåpentligvis får vi se flere innslag fra den kanten.

Vel fortjent er det også. Roon har vært monumental, og helt essensiell for at United fortsatt har heng på Chelsea i tittelkampen og en alle tiders mulighet til å avansere i mesterligaen. Så hva er egentlig problemet?

Vel. Problemet er at United er i ferd med å havne i samme situasjon som det engelske landslaget: begge kommer akkurat så langt Rooney skyter dem. I øyeblikket virker det å være ubegrenset, men hva skjer den dagen The Wayne av en eller annen grunn ikke leverer. Blir vi det nye Liverpool – som uten Gerrard og/eller Torres ikke er så mye mer enn en middelhavsfarer – eller overdriver jeg Rooney-effekten samtidig som jeg undervurderer de andre?

Kanskje gjør jeg begge deler, men når du kommer til et punkt der en enkeltspiller nesten blir viktigere enn laget, bør noen varsellamper blinke. Etter at Ronaldo ble solgt i sommer, har Rooney tatt mer ansvar. Det er en logisk reaksjon sett i lys av en liten forskyvning i arbeidsoppgaver og posisjon på banen. Rooney var grunnen til at jeg ikke fryktet at salget av Ronaldo skulle bli skjebnesvangert.

Magefølelsen er en helt annen hvis Rooney blir borte. Hvem skal da stå fram og avgjøre de tette kampene, score de viktige målene, ta de tunge løpene, vri spillet med den åpnende  pasningen? Berba leverer jevnt og trutt på et bra nivå, men har slitt med småskader og er ingen frelser – ennå. Jeg digger dekadensens yppersteprest, men ser noen svakheter. Hva står vi igjen med da? Michael Owen? Mame Biram Diouf? Playboy Macheda? Jeg syns det ser tynt ut. Syltynt.

Michael Owen blir aldri noe mer enn en joker vi hver gang tror og håper skal lykkes bedre enn det han i virkeligheten gjør. United spiller en angrepsfotball Diouf ennå ikke er aklimatisert til og Macheda? Tja. Macheda kommer ikke til å bli noe mer enn det han er nå hvis ryktene om høy sigarføring stemmer.

Da gjenstår egentlig bare ett alternativ, å be om at Rooney holder seg skadefri og i form fram til sesongslutt. Så får Capello og England håpe at spilleren Southend-fansen hyllet med “you’re just a fat Freddy Eastwood” greier å bevare den til og med Sør-Afrika.

Det skulle ikke overrasket meg. Men jeg tviler.

Gjesteblogg av Matsinho

Den observante seer vil kanskje klare å erindre at de to målene kom mot henholdsvis Barnsley (Welbeck) og Wolves (Vidic, seff). Det gir oss et småfrekt snitt på ett mål per 16. kamp, eller ett mål per 116. (!!!)
corner.

Det slår meg at dette MÅ være godt under normalen.

Nå som vi har fastslått at vi er elendige på corner, kan vi kanskje se på hvorfor. Den ene grunnen må definitivt være at vi opptrer som fulle høns inne i motstanderens felt. Det virker ikke å være noen felles plan, og vi ender som oftest opp med å stå rundt femmeteren og vente. Den oppurtunistiske forsøker kanskje på et lite bueløp, men blir sørgelig alene.

Er cornertaktikktavla fjerna fra Carrington?

Det at vi ikke har noen god cornertaker, gjør ikke situasjonen nevneverdig bedre. Giggs sine er ofte for korte, og for svake. Anderson kan slå en bra, så 15 dårlige. Gibson har hatt noen gode, og noen dårlige, men spiller ikke nok uansett. Rooney er heller ikke spesielt god.

Hvem skal man egentlig satse på som cornertakere?

Punkt tre er spillermaterialet. Pdd. har vi kun en spiller som kan regnes som en ordentlig stor trussel på offensive cornere, The Beast from the East, Vidic. Ellers er Evans en brukbar trussel og Berbatov bør i
utgangspunktet også være det. Annet enn det så er er det direkte tynt.

Carrick? O’Shea? Scoringsvegrings-Brown, som sist scoret med ryggen i 2008, og før det i 2005? Mangler vi rett og slett typene, disse hjernedøde fjolsa som stuper inn i det som er av hoder, kropper og sko for å få den jævla ballen i mål?

Har tapet av Ronaldo som offensiv trussel på cornere bidratt til at vi har blitt latterlig dårlige på cornere, er det en kombinasjon av disse grunnene eller er det andre grunner som ikke er nevnt her?