Dagen startet helt perfekt. Skjønnt, bortsett fra at det var en del norske United-fans (blant annet noen av våre lesere) som ikke kom seg over dammen på grunn av den jævla vulkanen.

Flott vær, solskinn og varmt. Årets første skikkelige sommerdag var et faktum. På derbyday. På Eastlands. Første pils ble sprettet i 10-tiden på bussen, men rundt om kring var pubene stengt. Billetter ble fikset, så var det inn på stadion relativt tidlig.

Heldigvis var akkurat det lite stress – de solgte nemlig øl under tribunen. Og jeg som trodde det var bannlyst på derby day. Ble et par tre pils under stadion før kampen, men det ble litt skeptisk stemning når både Gaz, Scholes og Giggsy skulle starte samtidig. Spesielt de to sistnevnte treger ned midtbanen.

På vei ut fra pissoaret fikk jeg en tydelig melding om Glazer-skjerfet; “Take off your scarf, they’re gonna take the piss”. Så jeg stappet det i lomma og gjorde meg klar til kamp.

På tribunen hang bannere; “We’re not really here”, “Thank you, Sheikh Mansour”. Fansen hadde en oppblåsbar dame som de hoiet fram og tilbake med – og sikkert tok med seg hjem til Stockport etterpå.

“A tenner a seat, and you’ll get a free shirt” gosset vi oss med. Ti pund for kampbillett og drakt. De sliter kanskje med å fylle stadion? Skjønnt, ikke når storebror United er på besøk.

For et tegneserielag.

Hele kampen gikk til flybevegelser, kasting av oppblåsbare Spitfires, og selvsagt veivet de med store bananer. For en tegneserieklubb.

Stemningen var fantastisk denne sommerdagen, og city-fansen fikk kjørt seg. De så imidlertid fornøyde ut når vi gikk inn i overtiden med bare tre minutter. Vi kastet innpå både Obertan og Berbatov, men så ut til å skape fint lite.

Det vil si – inntil Obertan kombinerte fint med Evra som slo et innlegg til en umarkert Scholes som satte spikern i city-kista med en knallhard velplassert heading.

1-0. Tre minutter på overtid. Igjen. For tredje gang på rad. Minuttene etter scoringen er vanskelig å beskrive med ord. Det var mental. Pengbok og busskort fløyg ut av lommene. Klemming av alle i nærmeste omkrets.

Titteldrømmen var fortsatt i live!

Noen minutters ellevill feiring tok på. Jeg var helt utslått. Ferdig. Måtte hvile for å få igjen pusten. Det var helt sinnsykt.

Etter kampen valgte politiet å slippe ut United-fansen samtidig som city-fansen. Åpenbart ville det bli konfrontasjoner – noen forklarte det med at det er enklest at slossingen skjer utfor stadion med politi tilstede framfor at det skal bli slossing rundt omkring i Manchester. En bisarr forklaring. Men dog.

city-fansens oppførsel etter kampen var forkastelig. Det er en stemning du aldri opplever på Old Trafford hvor bortefansen får stort sett alltid gå i fred. Det inkluderer city-fans.

De gikk til angrep på United-fans, uansett alder, helt uprovosert. Om de var 8 eller 60 år spilte ingen rolle. Tre stykker gikk til angrep på en gammel United-fan som gikk uprovosert uten farger rett foran meg. De hoiet opp i trynet, ildrøde (pun intended) til tilfeldige forbipasserende folk som kom fra United-svingen.

En far i United-jakke som hadde med seg sønnen sin på 8-10 år. De ble angrepet av en hel gjeng city-fans. Sønnen hylskreik og var livredd. Broren til Diouf ble jaget og slått hele veien hjem fra stadion – fordi han hadde på seg 32 Diouf-trøyen. Sammen med ei jente var han åpenbart ikke ute etter bråk.

Politiet var klin gærne som slapp ut United-fansen samtidig med city-fansen. Ikke nok med det – de holdt en stor andel av United-fansen igjen bak et gjerde. Fra trygg avstand oppførte de laserblå seg som ville dyr når de yppet på folk som var klar til en nevekamp – og ikke forsvarsløse som de nevnte over.

De kastet mursteiner, de kastet mynte, spyttet, kastet hesteskit med bare hendene, og brølte og hoiet “Munich bastards”. Og prøvde å velte en riot van…

Flotte folk disse bitre laserblå.

Med ett befant jeg meg helt alene i et hav av lyseblå som flokket seg rundt busser som gikk tilbake til Stockport og Tameside. Alle andre United-fans jeg gikk med hadde gjort det samme som meg – glidd inn i mengden. Glazer-skjerfet var enda bedre stappet i lommen, og med et påtatt deppa ansiktsutrykk var jeg på let etter taxi for å evakuere.

Dagen var ikke omme. Spurs mot Chelsea ble overvært på Brannigans i sentrum. For en stemning det var når Spurs gikk mot seier. Forspranget til Chelsea var med ett spist opp. Det er vel unødvendig å påpeke at det ble konsumert en del pints med pils.

United var tilbake i tittelkampen for fullt.

Mens de bitre laserblå?

34 years…

Bayern Munich – på The Theatre of Dreams

Etter å ha tryna mot Chelsea og gitt de det beste utgangspunktet i Premier League, så ville avansement i Champions League og kanskje en tur til Madrid gitt United-fans et bra plaster på såret.

Pre-match pinten ble tatt på The Trafford. I bakgråden. En ekstremt viktig kamp, langt fra umulig. Likevel vanskelig. Innendørs er det sild i tønne – og å få øl er like vanskelig, om ikke vanskeligere enn å slå Bayern. I bakgården begynner ryktet om at Rooney starter å spre seg som ild i tørt gress. Mer nøyaktig; i pissoaret, “Wazza is starting, get in there!”.

En enorm optimisme brer seg. Det blir stor stemning.

Kampen starter fantastisk. 1-0. 2-0. Hard takling på Wazza. Faen. 3 -0. Nå må vi være videre! Stretford End er i skyene. 3-1. Bayern trenger bare ett mål. Likevel burde det være en vanskelig oppgave for tyskerne. Vi har vært solide bakover.

I pausen ringer UFE. “Nå, dette går veien?” “De trenger bare ett mål.” “Jaja, det gjør vi også”.

Andreomgang starter. Rafael utvist, og får stående applaus når han går av banen. Ingen bytter av Sir Alex. Nani som alene spiss. Uforståelig. O’Shea får en varm velkomst når han kommer inn på høyrebacken. Men vi blir for baktunge. Et Bayern-mål ligger i lufta. Det får de. Vi ser aldri ut som om vi skal få det siste målet. For femte gang ryker vi ut på bortemål. Aldri har vi gått videre på bortemål.

“We love United, we do, we love United, we do, we love United, we do, oh United we love you!”

“We’ll keep the red flag flyin’ high, ‘cos Man United will never die”

Likevel. United-fansen er skuffa. Den generelle stemningen på Stretford End er at sesongen er over. En forferdelig skuffelse – veien er kort fra himmel til helvete.

Vi har fått igjen. Vi har fått igjen for vår overmenneskelige comeback i Champions League-finalen i 1999. Bayern har fått sin andre hevn mot oss. Vi har fått igjen for missen til Terry i 2008.

Ingen oppturer uten nedtur.

Blackburn away – Årets største bortekamp

Årets største bortekamp – ikke i viktighet, men i antall. 6,900 festklare røde har gjort seg klare for å se United legge trykket på Chelsea. Toget til Blackburn er smekkfullt med Mancs som drikker øl og står i midtgangen og sniffer kokain. De er hvite under nesen og gir seg faen. Reisefølget mitt er sjokkert. “Det er gutta på tur”, sier jeg.

Vel fremme i Darwen går vi av toget. Hva møter oss? Femti politimenn med hester, hunder og batonger. Velkommen til Blackburn. Vi stues inn som reinsdyr omringet av politi. De skal bare holde oss noen minutter.

Politimannen går opp på en høyde.

“Welcome to Darwen. Sorry to keep you waiting. Due to last years many arrests at this game, my boss wanted me to address this to you. As long as you’re behaving good, we will behave good. Go into the city for drinks and have a good time. We just want to ask you to conduct yourselves and treat our city like you treat your own.”

“I reckon,” kommer  det ironisk fra en vittig kar i folkemengden. Det bryter ut i latter, og The Red Army slippes løs ned mot sentrum – av Darwen. Det er langt til stadion, en god halvtimes gange.

Noen pre-match pints blir det på en pub et steinkast unna stadion. Det er stappfullt av halvfulle, syngende United-fans. Deilig. Vel inne begynner en å peke på meg. “Edwin, van der Sar, Edwin Edwin van der Sar”. Puben tar av, etterfulgt av “ssshh, Edwin, give us a song”. Jeg fyrer på med “If I die on the Kippax street” og det blir god stemning.

Vel inne på stadion får vi øl. Det er ikke hverdagskost på bortekamp. Øl og en halvmeterslang hot dog. Fantastisk.

Kampen blir ikke like fantastisk. Kampen er kjedelig. United har kontroll, men hverken Macheda eller Berbatov får noen store sjanser ettersom midtbanen ikke klarer å skape noe.

Midt under kampen kommer det et svært svensk flagg opp i United-svingen.

“What the fuck is that? A fucking swedish flag?,” sier sidemannen.

Midt i førsteomgang kommer en person med downs syndrom gående langs langsiden til Blackburn. Først fyrer han opp hjemmefansen som digger denne karakteren, og deretter gir denne karen sod off tegnet til United-svingen.

“You fat bastard, you  fast bastard,” runger det fra 6,900 røde.

Hjemmefansen blir gal, og det kommer en person som tar hånd om denne gutten og fører han inn under tribunen. “Wankers,” signaliserer han.

“What the fuck, what the fuck, what the fucking hell was that?!!” kommer det fra The Red Army, etterfulgt av latter.

United-svingen eier hele Ewood Park denne fine søndagsformiddagen. Til ingen nytte. Berbatov sutrer og blir liggende i overkant lenge etter å ha mistet ballen. “Get the fuck up Berbatov”, “You lazy bastard, get on with it!”, “come on Berbatov!”. Fra enkelte hagler det ukvemsord, selv om disse er i minoritet. United trenger desperat et mål, men Berbatov er ikke den man vil ha til å gå i bresjen. Når United kaster innpå Evra som det siste offensive alternativet, begynner man å skjønne hvordan dette bærer.

Vi blir å havne langt bak Chelsea i tittelkampen. Berbatov får en stor mulighet mot slutten til å gjøre 1-0, men dessverre. Ingen snakker om den nydelige stikkeren til Valencia som han burde satt.

Den generelle oppfatningen er at ligatittelen er tapt.  Mot slutten av kampen blir det litt liv i Blackburn-fansen også. Plutselig hører man fra langsiden; “Chelsea, Chelsea, Chelsea”. Hva i helvete.

“Who the fuck, who the fuck, who the fuck do you support!” etterfulgt av “Chelsea rent boys, Chelsea rent boys, ooh ahhoo, Chelsea rent boys!”

Banter til tross. Det ville seg ikke. Mot et godt forsvarende hjemmelag klarer vi ikke å få hull på byllen.

Vi savner Wayne Rooney.

For å forbli positiv – uavgjort mot Bolton i morgen for cockneyene så er det game on.

Men for å være realistisk – Bolton (h) har ikke scoret på tre kamper. Spurs (b) røyk mot Pompey! Stoke (h) ligger midt i suppa på midten av tabellen. Liverpool (b) er forferdelig for tiden, og Champions League er en fjern drøm – det eneste som kan gjøre scouserne gira er dersom Everton ligger an til å ta dem igjen og dermed også miste Europa League (ti hi). Vinner Everton hengekampen er de bare tre poeng bak. Til slutt er det Wigan (h) som etter all sannsynlighet har kjempet seg til fornyet kontrakt i Premier League.

Dersom man går 14 dager tilbake så var alt annerledes. United hadde imponert. Veien til Champions League-finalen var tilsynelatende kort. Vi stod ovenfor en uke som ville definere sesongen vår. Poeng hjemme mot Chelsea ville føre oss i pole position til ligagullet.

Bayern Munich – a trip down memory lane

Det hele begynnte i Munchen. Jeg, Jørgen og UFE tok turen nedover. Stemningen var upåklagelig. Billetter var ingen problem å skaffe. På toget fra flyplassen delte jeg og Jørgen en flaske whiskey. Første euroaway (bortsett fra CL-finalen som undertegnede ikke kom inn på), vi skulle bare hente hjem et greit resultat — før flybillettene til Madrid skulle bookes.

Første kvelden var det god stemning, nattklubber åpne til 6, sprit servert i melkeglass med så mye sprit at en boks redbull gikk til to drinker. Tyskerne var soleklare på at de ikke lengre var nazier, og skoletysken fikk kjørt seg.

På en irsk pub i sentrum var det samlet mye United-fans. Allerede mandagskveld var det god stemning og ingen tegn til bråk. Politiet bare observerte. Det ble en tur til Manchester Platz på tirsdagsformiddag hvor det var satt opp en minnestein for flyulykken. Det var en spesielle følelse.

Kampdagen kom og UFE joinet UnitedNorge-gutta på tur. UFE ga en kort ABC i tysk – “hvis du ikke kan det tyske ordet, si det norske med litt schwung”. Så kom servitøren. “Die Rechnung,” utbausnerte UFE. “Skjønner du,” kom det stolt etterpå.

Allianz Arena var en fantastisk arena, tyskere og Mancs gikk ett i ett. Samme inngang, ingen problemer. Kampen startet fantastisk. 1-0 etter kort tid. God stemning blant de tilreisende United-supporterne. Dette så ut til å bli lett. Bang. 1-1. Vi var enige at 1-1 borte var et godt resultat. Bang. 2-1. Bang. Rooney skadet.

Faen.

Chelsea – Seriefinalen

Tilbake til Manchester. Statistikken viser at av alle Premier League-sesonger så har ligaleder etter påskehelga vunnet Premier League. Et eneste unntak; da United ledet serien med ett poeng på Arsenal som hadde to hengekamper. Uavgjort mot Chelsea ville – statistisk sett – holde til ligagull.

Været var fantastisk, alt lå til rette for en fantastisk dag. Tapet mot Bayern var glemt, “regulars” på UnitedNorge, Vegard jr. og André var på plass, også de på Stretford End. Pete Boyle begynner å synge mot undertegnede på Bishops; “Edwin – van der Sar, Edwin Edwin van der Sar”. Det tar heldigvis ikke av, og jeg slipper unna – for denne gangen.

Kampen var viktig – kjærringa skulle reises. Vi skulle vise at vi ikke var noe enmannslag, Berbatov skulle blomstre. Sir Alex velger å starte uten Nani. United er tafatte, Chelsea får ett heldig mål.

Jeg sier til sidemannen at Chelsea har tapt fire av de fem siste ligakamper hvor de har scoret først. Han koster på seg et lite smil, og tar meg i hånda. Dessverre holder det ikke i dag. Drogba får et offside-mål.

Vi får ei utligning, men det er aldri nok. Berbatov kunne sikret seg en solid plass i historiebøkene ved å banke inn en volley, men sleiver. Dessverre. I løpet av kun få dager har vi gitt oss selv et dårlig utgangspunkt i Champions League og gitt vekk ledelsen i Premier League. Berbatov har gjort lite for å motbevise kritikerne – selv om få, om noen, har hevdet at Berbatov klarer seg fint alene på topp. Spesielt med Park som venstreving, en mann uten et eneste kreativt gen i kroppen!

Chelsea-fansen er orginale og synger “USA USA USA”, “You’re all wankers” og “There’s only one England captain”. Stemningen på Stretford End er tildels dårlig, og resten av stadion er også tafatt. Selv om Chelsea-fansen aldri eide noe som helst på Old Trafford.

Sesongens mest definerende uke blir stående igjen med negativt fortegn. Tap i seriefinalen og et vanskelig utgangspunkt for returkampen mot Bayern.

Del 2 kommer.

Det har vært noen fantatiske dager på Old Trafford. Utklassingen av Milan. Utklassingen av Fulham. Så fikk vi endelig snudd den elendige trenden mot Liverpool. Fantastisk. Helt nydelig.

Pre-match pilsen ble tatt på Trafford Bar. Bishops Blaize hadde en syk kø fra tidlig på morgenen. Ikke at Trafford var noe dårligere. Stemningen innendørs var elektrisk, og hele huset ristet. Været var fantastisk. I sola var det sikkert 20 grader.

Magefølelsen var god. Vi var inne i en stim. Liverpool kom uten kniven på strupen etter to greie resultat i midtuka.

Stretford End kokte. Stemningen var elektrisk. Men vi skulle få oss en rett i trynet. Torres – hvem andre – headet umarkert inn ballen etter en smart bevegelse inne i feltet. Carrick, Neville og Rio stod som saltstøtter og så på. En i trynet.

Det skulle likevel ikke ta lang tid før vi kom tilbake. Valencia ble felt av Mascherano. Torres sparket sund straffemerket. Rooney bomma. Jeg var sikker på at han skulle bomme. Så satte han returen – Stretford End eksploderte. Straffen var av den billige sorten, høyst diskutabel. Noen må jo også gå i vår favør.

Fernando Torres viste seg fram som ei sutrekjerring. Han ankom Premier League med fine holdninger og uten den søreuropeiske gestikuleringen som kjennetegner slike. I Liverpool er det vel ikke akkurat vanskelig å bli desillusjonert, og spanjolen er tydlig frustrert over tilværelsen.

Park var god sentralt i banen bak Rooney. Fine løp og kom seg i gode posisjoner. Avlsutningene hans mangler fortsatt litt – men det var priceless å se asiaten stupheade inn vinnermålet. Han kriget seg inn og kastet hodet først inn mot både ball og knotter.

Stevie Me var, som han har vært hele sesongen, en skygge av seg selv. Da hele Old Trafford stemte i “Steve Gerrard, Gerrard, he kisses the badge on his chest, and puts in a transfer request, Steve Gerrard Gerrard” reiste hårene seg. Old Trafford var i storslag. Det var bedre stemning enn da AC Milan ble beseiret 4-0.

Samtidig satt Liverpool-fansen stille fra kampen ble sparket i gang. Det ble knapt nok hørt en eneste sang fra Verdens Beste Fans (TM).

Etter kampen ble det post-match pils på Bishops Blaize – hvor vi så Diouf utligne 1-1 mot Chelsea. Et resultat som betød at vi er klar av Chelsea på toppen av tabellen også om man regner inn hengekampen.

For en helg. Full steam ahead. Denne sesongen kan bli historisk. Top of the league!

Klok av skade fra forrige tur til Bury hadde jeg sjekket opp på Google Maps slik at jeg visste nøyaktig hvor jeg skulle. Om du planlegger tur til; metrolink fra sentrum med Bury-linjen. Gå av på endestasjonen, ta til venstre når du kommer opp rulletrappa. Når du kommer ut tar du til venstre igjen og går langs en lang vei. Da skal skiltning til stadion komme.

Jeg betalte £2 for å komme inn – noe jeg senere innså var inngangsprisen for under-18. Egentlig er prisen £7.50. Vel. Får ta det som et kompliment. På kortsiden (inngang helt til høyre) var inngangen, og man betalte i gaten.

Stemningen var god. “Margisons Red White Army”, “I am an FC fan”, “Die die Glazer”, “Love United, Hate Glazer” og “Sloopy John B” var terraceslegers.

Nivået var langt fra imponerende. Norsk 4.-5. divisjon. FC United tok oppskriftsmessig ledelsen, men reduseringen kom på et langskudd fra midtbanen. Den halvfete keeperen til FC United scramblet mot linjen, men skuddet gikk over og i mål.

Deretter tok Durham ledelsen på straffe.

Det ble en lunken pai i pausen. Ikke noen gastronomisk opplevelse. Durham kom ut til kampen. De hadde kanskje verdens minste keeper. Mellom 1.60 og 1.70 høy.

“You’ll never reach the bar, you’ll never reach the bar, so now you’re gonna believe us, you’ll never reach the bar”

Den lille tjopperen motbeviste fansen da han hoppet til tverrliggeren etterfulgt av massiv applaus.

FC United bare hadde tre spillere på banen. “We’ve only got three men” sang Gigg Lane. Etterhvert kom flere ut, og de økte etterhvert.

Hvert utspark fra den lille tjopperen så ropte Gigg Lane “oooooooo you small bastard hæhæhæhæ”.

Etterhvert ble det ble noen minutter med lunken stemning.

“Where’s our famous atmosphere” begynnte den ene gjengen å synge, etterfulgt av “Are we mainstand in disguise” som var banter rettet mot både dem selv og hovedtribunen.

Da det ikke kom noe svar begynnte de: “Have you gone quiet, have you gone quiet, have you gone quiet over there?”

De fikk tilsvar: “We’re shit, and we know we are!”

Durham byttet inn en liten tjukk høyreback med krøllet hår. Folk lo av han. “What the fuck is that” sa den ene gamlingen.

Etter kampen fikk både Durham-spillerne og Durham-fansen aplaus fra hjemmepublikumet. Det var gjennomgående god stemning – selv om en FC United-supporter ble kastet ut i pausen.

Om du tenker å dra på kamp, er det et par chants som bør sitte for at du skal kunne stemme i:

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

I am an FC fan
I am a Mancunian
I know what I want
and I know how to get it
I wanna destroy
GLAZER AND SKY
coz I wanna beeeee
at FCCC

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

Won’t pay Glazer or work for Sky
Still sing city is gonna die
Two Uniteds but the soul is one
- as the Busby Babes carries on!

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

So hoist up the John B sail,
see how the main sail sets,
call the captain ashore and let me go home,
I wanna go home,
I wanna go hooooome,
This is the worst trip ive ever been on
der der der der der der der der der…..

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

This badge is Your badge,
This badge is Mine badge,
Three stripes and three sails,
Oh what a fine badge,
They tried to take it,
But we replaced it,
On the shirt of United FC

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

This is what it feels to be FC,
this is what it’s like to be home,
this is what it’s like when you don’t sell your arse to a gnome,
your arse to a gnome, arse to a gnome.

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

Under the boardwalk
watching FCCCCCCCCCCCCCCCCCCCCC Yeah
they’ll be no n*b heads in jester hats or Sky TV
under the board walk we’ll be watching FC
UNDER the board walk we’ll be watching FC

under the board walk we’ll be watching FC
UNDER the board walk we’ll be watching FC
UNDER the board walk board walk

Boikotten som var annonsert på forhånd ble det ingenting av. To minutter før avspark stod jeg under Stretford End. Alle gikk inn. Ingen Glazer-dukker. Ingen som ventet med å finne plassene sine. Det var bare å følge strømmen, og opp på setet. Øverst på Stretford End. Inntil veggen, like under taket.

Godt var det. Ved en demonstrasjon hadde vi gått glipp av Rooneys fantastiske heading som i praksis avgjorde kampen. På en superassist fra SuperNani satte han sitt andre for kvelden. Og gikk dermed opp i 30 mål. Med potensielt 14 kamper igjen kan han passere Ronaldos syke sesong med 42 mål. Om han fortsetter denne formen vil han kunne passere klubbrekorden Denis Law har med 46 mål noe som ville vært ekstremt imponerende.

Uansett – boikott eller ikke. “Love United, hate Glazer” gikk taktfast til et hav av “scarf twirling”. Det var et fantastisk syn å se det hele ovenifra. Hatet som eksisterer i Manchester mot Glazerne kan egentlig ikke beskrives med ord, og det er litt vanskelig å forstå.

Den gjennomsnittlige supporter, meg inkludert, har få av forutsetningen som skal til for å forstå den økonomiske situasjonen. Green and gold-kampanjen er preget av et ensidig fokus på den massive gjelden, samtidig som Glazerne holder fortet uten intensjoner om å selge. Det er massesuggesjon på høyt nivå – og kanskje utnyttes vi av rike forretningsmenn som hevder å være United-fans.

Green and gold-kampanjen er veldig enkelt å slenge seg med på, og det handler mye om å føle tilhørighet. £5 koster det for et skjerf, og alle er jo i mot Glazer! Alle er jo i mot noen og en hver som vil ta ut penger fra klubben.

Glazerne prøver å prakke stewardsene på fansen for å fjerne anti-Glazer-banner. De har innsett at de kan gjøre lite med Stretford End – men da det kom opp banners med LUHG på South Stand ble det slossing mellom fans og stewardser på sidelinja. Hele Stretford End viste sin misnøye. Og bannerne forble.

Alt er likevel ikke bare ræva på Old Trafford. Vi er inne i vår mestvinnende periode noensinne – med amerikanerne ved roret. Det er et faktum.

David Beckham fikk en fantastisk velkomst. Mange var skuffet fordi han ikke startet, men under oppvarmingen fikk han stående applaus hver gang han kom til en av sidene på banen.

Stående ovasjoner fra hele Old Trafford var på sin plass. “There’s only one David Beckham”. Inntil han fikk ballen – da var det buing. “Give it away, give it away, Beckham Beckham give it away”.

Da han gikk av banen tok han opp skjerfet. Stretford End eksploderte. Det mest verdifulle ikonet i fotballhistorien – som spiller i US and A – viste protest mot amerikanernes eierskap. Glazerne var visstnok i harnisk.

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

Becks spilte dum og demeterte at han var mot eierskapet – for å beskytte image sitt. Fair enough.

Morsomt var det, og det var en fest på 105 minutter. På banen var Scholes en majestet på sentral midtbane med en hardtarbeidende Fletcher og Park  ved sin side. Sistnevnte viser tydelig at han er best som indreløper, der hvor han imponerte for PSV. Det kan se stygt ut for Carrick for øyeblikket. Edwin, Rio og Vidic tilbake bakerst. AC Milan var aldri i nærheten.

For første gang har vi slått dem ut fra Champions League.

Å ydmike AC Milan skjedde med et snev av deja-vu. Sist jeg så en Champions League-kamp med United var hjemme mot Porto. 4-0. Da stod jeg sammen med far min. Denne gangen var det sammen med familien min – The Red Army.

Gårsdagen ble en fuktig affære – for besøket. Det ble en kjapp tur til Salford på Gusvenor Casino hvor FC United hadde pokerturnering med £7 buy-in. Noen morsomme timer med litt pokerspilling med vaskeekte gutter fra Salford. Det ble imidlertid litt for hardt for reisefølget – etter at undertegnede hadde mistet sjetongene sine fant han reisefølget sovende ved rekka. Klokka var ikke midtnatt en gang, så det ble tidlig kveld.

Kampdagen våknet vi altså uthvilt. I alle fall jeg. Togturen på rundt halvannen time gikk raskt, og på toget var det rapporter om bråk fra Wolverhampton. Coppersene hadde politi på hele veien fra toget til stadion. Billettene ble nok en gang plukket opp on time, og vi var klare for kamp. Noen pubber i hugget var ikke lett å oppdrive, så det ble relativt tidlig inngang på stadion.

Etterhvert fylte stadion seg opp. På Molineux så er bortefansen plassert på langsiden, nedre halvdel. Fansen står altså veldig spredt sammenlignet med å stå i svingen. Midt på, hvor setet mitt var, var det en del eldre og unger. Stewardsene var veldig på hugget med at vi skulle sitte på plassene våre, men det var store strømmer ut til kantene. Der ble det også en del trykk, men få unisone sanger.

Hjemmefansen var i storslag. Med publikumsrekord for sesongen – noe som jo er vanlig når United gjester alle fra Wolves til AC Milan – hadde de gjort seg klare til årets cupfinale. “You’ve only come to see United” sang bortefansen når speakeren annonserte publikumsrekorden.

Et hardkjempende Wolves holdt lenge United i sjakk, og hjemmefansen imponerte stort i første omgang. Andre omgang så ble gradvis United-fansen mer og mer i slaget.

Etter at Scholes puttet sitt 100. PL mål var Molineux fullstendig dominert av The Red Army. Skuffende forestillinger fra Gibbo og Nani. Sistnevnte fikk kjørt seg på tribunen. Diouf hadde et par 100 % sjanser, men klarte ikke å omsette dem til mål. Når Diouf kom innpå fikk United imidlertid mer trykk framover – noe som også førte til scoringen. Innlegget fra Nani var beregnet på Diouf.

Et viktig mål, og en viktig seier av Paul Scholes.

Det ble skummelt mot slutten med et par store Wolves sjanser. “That’s why you’re going down” sang The Red Army.

Togturen hjem ble som vanlig morsom. Liverpool-sanger er det likevel få av om dagen. Det er city som er det store hatobjektet. Det må være litt bitter for Liverpool at de nå er så uinteressante at vi ikke gidder å synge om dem.

Hehe.

city fikk gjennomgå. Det gikk en 20-25 vers av city are a massive club. They won the Shamrock Thropy in 92. They wanted Kaka but got Bellamy. They got salt and pepper in their hot dog stands.

I tillegg var det et par gamle Mancs som slo mange gode bolter. Og en liten gutt på 10-11 år som fikk mye oppmerksomhet og var forsanger.

Når det nærmet seg Manchester startet en Manc å sjekke opp et kvinnfolk – uten hemninger. Høylytt som han var ble det etterhvert stille i hele vogna, og oppsjekkingen førte til et standup show – akkompagniert av utvalgte chants.

Hun hadde type, men bodde i Bristol. De hadde ikke truffet hverandre på fem dager, og han måtte jo selvsagt ha vært utro. “Strippers and whores for five days – coz city are a massive club”. Typen var Leeds-fan – “We all hate Leeds scum”, etterfulgt av spørsmål om han skulle møte henne på stasjonen.

Det “visste” hun ikke.

Oppsummert – tre viktige poeng, Edwin, Rio og Vidic tilbake. Scholes fikk sitt mål nummer 100 i en kamp Wolves kjempet hardt.

Top of the League!

Fredags formiddag ankom undertegnede til Manchester. Allerede tilstede var en Spurs og en United-fan, og vi innkvarterte oss på et hotell i London. Mens de dro for å sikle på Lady Gaga, samtidig som de måtte vurdere om hun hadde penis eller ikke, ble undertegnede ligge på hotellrommet med noen pils og se skiskytterstafetten. Det endte godt.

To bønder på tur brukte to-tre timer på å komme seg fra Gatwick til Paddington. Tubekartet var i følge dem ikke akkurat lettlest.

Lørdagen var det opp på London Bridge market, hvor en i reisefølget var lokalkjent etter et år i London. På en pub så vi city imponere mot Chelsea under førsteomgang til en formiddagspint, før det bar rett til The Den for å se Millwall. Under tribunen så vi slutten på Chelsea-kampen – og hjemmefansen var i likhet med oss storfornøyd med at city tok en trepoenger.

To i reisefølget var på Stamford hvor de sammen med Chelsea-fansen fikk seg en på trynet – Spurs-fansen håpet jo på Chelsea-seier mtp. kampen om 4. plassen.

Dagen etter var den store kampdagen. Ligacupfinale på Wembley. På formiddagen dro jeg og den andre United-fanen med toget til Wembley. Vi var tidlig ute og fikk billettene. Sjelden kost å ha kampbilletten i boks flere timer før kamp!

Deretter bar det rett til The Torch, hvor stemningen kjapt tok seg opp. In your Liverpool slums (med tramp-tramp-tramp), We want Glazers answer we want Glazers out, i tillegg til en rekke andre slegere gikk jevnt å trutt.

Det var masse gule og grønne skjerf – og der stod jeg med fargene til Vardø I.L. Et gammelt skjerf fra sikkert en gang på 80-tallet som endelig kunne benyttes igjen.

Kompisen min gikk i baren for å hente to pils – og kom tilbake med to Strongbow. Her snakker vi epic failure. Det fikk han selvsagt høre. På The Torch traff vi også Eirik, hvor det ble flere pre-match pints.

Det kulminerte i en “lets go fuckin’ mental” hvor vi alle hoppet opp og ned, skjøyv hverandre og kastet øl rundt i hele lokalet. Det dryppet øl fra taket. Så kom copperne og kastet oss ut – mens resten av pubben buet. Ikke var det så nøye heller – tiden var inne for å dra til Wembley.

På vei bort til Wembley skulle gutta ha seg Green and Gold-skjerf, og med ett var vi separert. Billetten min var på langsiden, tier to. Selv om oversikten var upåklagelig så var stemningen var lunken , folk satt og deltok ikke i sangene. “Sit down lad” ropte en gammelpeis bak.

“Believe” var nok en gang pre-match TIFOen fra Stretford End Flags.

Det var på langt nær passende for anledningen.

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

Før kampen og i første omgang var det Villa-fansen som var unison. De hørtes godt. I pausen bar det bort i svingen, stod i midtgangen resten av kampen. Der kokte det, og de gule og grønne skjerfene flagret. United hadde stålkontroll, selv om Villa kom farlig frampå mot slutten. Det gikk uten problemer, og jubelen brøt løs i det fløyta gikk.

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

Deretter triumferte gutta på matta med det lille trofeet. United-svingen var ikke i ekstase – dette var bare forretten.

Onsdag kom jeg til Manchester, og prøvde meg på en tur for å se FC United. Det gikk heller dårlig — kom på metrolinkstasjonen 10 minutter etter kampstart, og fant ikke noen taxi. Spurte etter veien, men det var enklere sagt enn gjort ettersom stadion ligger i utkanten av Bury. Var fornøyd med at jeg fant tilbake til metrolinken.

Nå er undertegnede innkvarert sammen med tre andre i Chorlton, 20 minutter med buss utfor sentrum på et 4-5 kvm stort rom. Ekte engelsk arbeiderklasse (hehe). Alt man trenger er likevel i umiddelbar nærhet – det inkluderer bibliotek, pub, nærbutikk, svømmebasseng og treningssenter.

I tillegg til Old Trafford så klart.

Til helgen bærer det til Wolverhampton for å se United ta en ny trepoenger. Kampen om ligagullet er tilspisset, og United er så og si i pole position.

LUHG!

Først går turen til London – med på følget er tre Spurs-fans som skal se Everton. Millwall – Hartepool er første kamp på programmet, før søndagen blir Carling Cup-finalen. Det blir en helg med kontraster.

I midtuka bærer det til Manchester, og på lørdagen blir det bortekamp mot Wolves.

Fra Manchester vil det rapporteres med rykter, stemningsrapporter, filmklipp og andre reportasjer og reisebrev.

Stay tuned!

Fortsatt hadde vi ikke billetter, noe touten dagen i forveien lovde vi skulle få dagen i forveien. Personal guarantee. Vi hadde slått oss til ro med det når vi slo oss løs på Manchesters nattklubber, men med bakrus og spent stemning før kampen gjorde at vi ble litt usikre.

Derfor måtte vi reise noe tidligere inn mot Anfield, og bestemte oss derfor for å ta tog. Et lite antall øldrikkende fotballsupportere tok turen i lag med oss på 10.50-toget, men om man var på jakt etter stemning var det nok hvertfall et tog for tidlig.

Vi ringte touten, og han skulle komme å møte oss. Ventet fem minutter. Ti minutter. 15 minutter. Vi ringte igjen, “problem with the police Haakon, I’ll call u in five”. Halvannen time til kampstart, og kontakten vår var i klammeri med politiet.

Så da stod vi i en kjent situasjon. En billett fra supporterklubben, uten kampbillett utfor stadion. Ved siden av oss marsjerte Liverpool for å protestere mot amerikanerne. Hvordan Rafa har hjernevasket LFC-fansen til å slippe unna peset etter fire kamper på rad med tap. Uvirkelig.

Vel. Mens LFC-fansen protesterte så var vi ikke spesielt høye i hatten. Så ringer haien på igjen. Han hevder det er fullstendig kaos, og politiet har slått knallhardt ned på svartebørsmarkedet. Men han har tre billetter, dog til Liverpool-seksjonen. Men trenger 50 pund ekstra. Før vi dro regnet vi med at en billettprisen kunne “gå opp”, noe den gjorde. Det er jo forretninger.

Han lover oss at han skal prøve å fikse billetter i United-svingen. Han fikser en. Han fikser en til. Billetten i Liverpool-svingen er så nært United-fansen som det lar seg gjøre. Dermed går vi inn.

Stemningsmessig var kan jeg si at det ble en delt opplevelse. Liverpool-fansen våknet etter 1-0-scoringen, men virket særs dårlige – foruten YNWA og Fields of Anfield Road. Man United-fansen eide hele Anfield Road. “Wheres your famous atmostphere?” runget fra Red Army, etterfulgt av “ssssssssssshhh”. The Kop klarte ikke å svare overhodet.

Murderers, murderers, murderers, gikk taktfast gjennom hele kampen. The Red Army lar ikke The Kop glemme sine ugjerninger på Heysel.

Likevel var det bare et par-tre sanger som gikk over tid, i tillegg til et par spontane som virkelig tok av. Men det hele virket til tider litt splittet, og det kunne virke som om det var to grupperinger som dro i gang forskjellige sanger. Med en stiv pris for å komme inn på Anfield Road for å se en av de mest populære bortekampene, så var det nok mange av den lokale, harde kjerne som ikke var der. Det gjorde nok sitt til at stemningen og trykket ikke var like syk som det man kanskje hadde sett for seg.

Liverpool-fansen skal ha kred for Fernando Torres-sangen som gikk etter han puttet. De våknet litt til liv, og på 2-0 så var det som om seriegullet var retunert til Anfield. Kampen var så uhyre viktig for LFC. Umiddelbart etter at fløyten gikk runget “We’ll never die” – og man rett og slett litt glad igjen. Så kom Gary Neville og Evans og kranglet litt.

“Stop stealing the pitch, Scouse twat, we can see ya!” ble det ropt til banemannen.

En gammel mann hadde ramlet om, og ble bært ut på båre med oksygenmaske.

“Murderers, murderers, murderers” pekte og ropte United-fansen.

Etter kampen ble vi innelåst på Anfield en halvtime så hjemmefansen skulle komme seg vekk og unngå klammeri med the Red Army. Etter kampen møter vi Stephan som satt sammen med Liverpool-fansen, helt inntil stewardsene som separerte Man Utd og LFC-fansen. Det var en Liverpool-supporter som spurte hvorfor han ikke feiret – Stephan valgte å overse han.

Hjemturen fra Liverpool ble også minneverdig. En gjeng på 10-15 lokale Mancs som var rundt 20 år stod i bresjen for å lage stemning. De begynnte å skyve på hverandre i midtgangen, samtidig som de trampet og sang “let’s all do the Hillsborough”.

Mens norske fans hjem tar avstand fra Hillsborough, la ikke disse lokale Mancsene noe i mellom. Hets og hat mot Scousere og det politiet.