Problemet med Robert er at, uansett hvor full han blir, snakker like klart. Etter litt om og men dro vi paa et diskotek hvor vi hadde bekjentskap med bartenderne for aa faa noen tips for hvor vi burde dra. I koen paa vei inn begynnte Robert aa jodle med noen i koen. Ei jente. Hun holdt med Liverpool, og Robert sa han var i Manchester for aa se fotball. Og at han ikke var spesielt glad i Scousere nei. Noe annet skulle tatt seg ut. Foran henne stod en stor boes jaevel, type skinnhead og skinnjakke.

Hun pikket denne gedigne mannen i skuldra.

“He’s here for the football,” sa hun til han. Naar han snudde seg var han ikke bare svaer og skummel. Han var et beist. Hadde jeg moett denne mannen i en bakgate hadde jeg lagt paa sprang. Raskere enn svint.

“Who do you support?” sa han bryskt til Robert. Det ble stille. Oh shit, tenkte jeg. Dette kan gaa galt. Beistet saa ikke med videre vennlig ut.

Det ble stille. Robert tenkte seg noeye om. Han ble lavmaelt.

“I support Man United,” sa han lavmaelt men bestemt. Litt tilbakeholden.

Beistet holdt steinmaska. Foer han smilte bredt.

“Then we have no problem!” lo han godt. Vi pustet lettet ut, og gikk inn for en ny brennvinsdram.

Vi fikk tips om et nytt sted. Som jeg selvsagt ikke husker navnet paa. Vi kom fram, og leggen maatte fram. Ettersom vi hadde Eirik paa under 20 med, saa hadde vi utstyrt han med leggen til Robert. Doervakta studerte leggen noeye, og slapp Eirik inn under tvil. Saa kommer Robert like etter, enda mer bedugget enn da vi forlot hotellet. Lur som han va saa tenkte han det var mistenksomt at han og Eirik hadde bursdag paa samme dato – som om noen doervakt hadde lagt merke til det.

“We have the same birhday. How cool is that?”

Stephan duppet av mot slutten av kvelden. Hele tiden. Vi kjoepte en runde brennvinsdrammer, men Stephan fikk selvsagt ikke. Han sov. Saa han fikk en halvliter vann. Det skulle han ikke ha noe av, han ble snytforbannet. Skjelte oss loddrett ut, han skulle da faen ikke drikke vann! Saa han skulle faa en brennvinsdram hvis han drakk opp vannet. Det tok han paa styren. Dermed ble det mer brennvin.

Dette var kanskje tidenes lengste dag. Den skulle jo aldri ende. Foerst stod vi opp grytidlig, halv seks, for avreise. I England maatte vi stille klokka en time tilbake. Saa ble det jo vintertid, og klokka maatte stilles enda en time tilbake. Det er ikke rart vi var litt doegnville aa maatte spoerre resepsjonisten hva klokka egentlig var.

Til slutt ble det sovetid. Stephan fant ut at det var lurt aa lade opp til kampen ved aa sove knestaaende med panna i senga. Det spoers hvor uthvilende det var.