I går viste BBC2 en film om München-ulykken, og den fikk umiddelbart gode kritkker på Twitter. Både Harry Gregg og Matt Busby var såkalte “trendig topics” i UK, dvs. at de ble mye snakket om. Filmen beveget fans over hele balløya.

Tidligere har dokumentarer vært laget, men dette er den første dramatiseringen av ulykken. Filmen vekket mange følelser om et lag som brutalt ble revet vekk. Filmens hovedpersoner er assistentmanager Jimmy Murhpy og en ung Sir Bobby Charlton, i tillegg til keeper Harry Gregg og Sir Matt Busby.

I forkant av filmen kritiserte Gregg unøyaktigheter som eksempelvis røyking av pipe i spillertunnellen før kamp. Han mente The Busby Babes ble framstilt som et bedriftslag. Sir Matt Busbys etterkommere, anført av Sandy Busby, kritiserte framstillingen av Sir Matt. Forståelig nok – han opptrer som en mafiaboss i frakk og hatt med lavmelte direksjoner til troppen, stort sett sittende på kontoret og med hodet på skrå til enhver tid. Faktumet er at Sir Matt Busby var den første “tracksuite” manageren, med en mye større tilstedeværelse enn hva filmen framsetter.

Men på tross av disse unøyaktighetene så er United en dramatisering av ulykken, hvor stemningen rundt klubben før og etter kræsjet er i fokus. Det er en meget sterk film om vår histories mørkeste kapittel – et elsket lag på vei opp som blått ble revet bort, og hvordan klubben som en pheonix reiste seg fra asken. Den viser også FA fra den samme siden vi kjenner dem fra i dag.

Filmen er et must see for alle United-fans – og for øvrig fotballfans generelt. Filmens varighet er halvannen time.

Hvordan se filmen

• Fem forskjellige sites å laste ned fra her
• ThePirateBay.org
• TorrentLeech.org (krever at du allerede har konto her)
• BBC iPlayer (krever at du er i UK eller bruker en proxyserver)

Tidligere artikler om 06.02.1958 og The Busby Babes

• Video: Surviving Disaster – Munich Air Crash (dokumentar)
• Harry Gregg: The Hero of Munich
• Vi minnes The Busby Babes
• 51 år siden München
• 52 år siden flyulykken
• Tribute til Sir Matt Busby
• For Sir Matt

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

Hadde det ikke vært for Munchen-ulykken i 1958, nøyaktig 53 år siden, ville det ikke vært noen diskusjon om Pele eller Maradona. Duncan Edwards hadde blidd den største. Jeg siterer Dorian10 fra VGD:

Jeg har vært besatt av Duncan en stund nå. Lest og sett alt jeg kan finne. Spurt rundt, vært turist. Jeg vet ikke om det finnes steiner jeg ikke har snudd. Jeg tror kanskje ikke det er det, i hvert fall frem til BBC slipper meg løs i arkivene deres.

Når unge mennesker dør får de gjerne en status de kanskje ikke har forsvart med sine prestasjoner. Jeg vil ikke snakke stygt om de døde, men for folk som følger med og har en nogenlunde normal sosial intelligens så er det klart at folk gjerne hylles mer etter sin død enn de gjorde da de var i live. Dette problemet med feilaktig inntrykk etter å ha dødd i ung alder gjelder også Duncan.

Men her går det den andre veien. Her tar man det for gitt at han blir hauset opp på grunn av hans tragiske bortfall i ung alder. Man anerkjenner ikke hyllestene han blir tildelt til fulle fordi man tenker at de er overdrevet fordi han døde ung.

Men nei. Med Duncan er det omvendt. Han var ENDA bedre enn folk skal ha det til. Enda mer overlegen. Enda mer klart best i verden enn det som det sies at han var. Hans tidlige bortgang er den eneste grunnen til at det er diskusjon om tidenes fotballspiller. Duncan var et unikum, en spiller vi ikke har sett maken til siden. Han kunne alt, absolutt alt.

Når det gjelder resten av The Babes, så tar jeg en stille konjakkskål i kveld. Og tenker på hvor sykt det er at dette var et fotballag hvor Bobby Charlton ikke var fast. Hvor Bobby Charltons fremtid i laget ikke var sikret. Engelsk fotballs fremste gjennom tidene var spesiell, men ikke i forhold til hans lagkamerater.

Det er i dag 53 år siden München-ulykken. Geoff Bent, Roger Byrne, Eddie Colman, Duncan Edwards, Mark Jones, David Pegg, Tommy Taylor, Liam ‘Billy’ Whelan, Walter Crickmer, Bert Whalley og Tom Curry mistet alle livet.

Lest we forget.

Tidligere artikler om 06.02.1958 og The Busby Babes

• Video: Surviving Disaster – Munich Air Crash
• Harry Gregg: The Hero of Munich
• Vi minnes The Busby Babes
• 51 år siden München
• 52 år siden flyulykken
• Tribute til Sir Matt Busby
• For Sir Matt

Dette sa produsent Greg Lanning om episoden.

“I wouldn’t say that every line and every word is true to life. But we were told by the people on the plane that the atmosphere was very relaxed for the first two take-offs. Nobody thought anything of it. It was only on the third take off when there was a little bit more worry.”

“But I think when you’re travelling as a team there is a camaraderie even in a moment of tension when you might crack jokes. We weren’t there, we can’t say for sure, but we understand this is true to the spirit of what went on.”

“It’s clearly a drama, it isn’t a documentary. And the moment we reconstruct events and put actors and actresses in them, means that it isn’t an absolutely faithful reproduction of the actual event because that’s not possible.”

“What I think the archive does is to remind you that it’s actually based on fact. So the fact that you see the real Duncan Edwards, the real Matt Busby and so on in the course of the film is to remind you that the story we’re telling you is based on a true event.”

På Youtube ligger den tilgjengelig i fem deler (ettersom Youtube har makslengde på filmene som lastes opp).

Del 1

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

Del 2

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

Del 3

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

Del 4

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

Del 5

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

Videre lesning

• BBC sin omtale av denne episoden

Skrevet av amused99

Hans egne ord sier dette bedre enn det kan gjengis:

“I somehow found the courage to climb back into the burning wreckage of the plane, even though Jim Thain, the captain, shouted, ‘Run, you stupid bastard, it’s going to explode!’ ” he says. “I got a baby out and then a woman, too. I pulled Bobby Charlton and Dennis Viollet out of what was left of the aircraft and dragged them about 20 yards through the snow. Matt Busby was rubbing his chest and moaning, ‘My legs, my legs’.”

“Roger Byrne, our captain and England full-back, didn’t have a mark on him and his eyes were open but he was clearly dead. I’ve always regretted that I didn’t close his eyes. When I found Jackie Blanchflower, the lower part of his right arm had been almost severed. It was horrendous, a scene of utter devastation.”

Han ble husket som ‘The Hero of Munich’, og det med rette med utgangspunkt i hva man kan lese over. Det man ikke like ofte klarer å ta med seg er de mennesklige perspektivene rundt det som skjedde. Manchester United hadde en fremtredende posisjon i England på den tiden da dette skjedde, og den ble selvsagt ytterlige forsterket av ulykken som inntraff. Det var en katastrofe. Men i fotball som i andre idretter ligger det et snev av det man ser i alle former for vennskaplig og ikke minst fiendtlige konflikter. Krigsmetaforene florerer, og dette var også med på å sette tonen i det som skjedde i dagene etter ulykken.

“An unprecedented blow to British football has touched the hearts of millions. The road back may be long and hard but, with the memory of those who died at Munich, of their stirring achievements and wonderful sportsmanship ever with us, Manchester United will rise again.” skrev Chairman Harold Hardman.

Ordene er sterke, og det er ikke vanskelig å trekke paralellene til mang en politisk tale. Men de er også et testamente til en mytifiserende tankegang som kommer til overflater i slike situasjoner. Det er nok ikke unormalt at man i katastrofe-situasjoner abstraherer mye av det som har skjedd, hendelsene blir større enn seg selv i det offentlige rom, man tilegner det som har skjedd en større verdi og en annen hensikt en det hadde der og da.

For Harry Gregg ble det vanskelig å leve ut sin personlige virkelighet i et offentlig rom hvor han i aviser, litteratur og etterhvert filmatiseringer blir portrettert som en helt (Det er vist til denne filmen i innlegg over, jeg mener det er viktig å ha dette i tankene selv om filmen ikke er dårlig). Og hans stemme er i denne sammenhengen veldig viktig. Han er det mennesklige alibiet i en av vår klubbs viktigste og mest omtalte hendelser – og han hadde det vanskelig lenge etter at den normale United-supporter startet sin delvis dogmatiske og nesegruse beundring av et lag som aldri fikk muligheten til å bli det som det skulle og kunne blitt.

“Looking back, I still have a whole range of lingering emotions about it. Grief, obviously, but also anger, guilt, horror, frustration and discomfort – especially at being known as the ‘hero of Munich’. I was lucky, I survived but ended up suffering from classic survivor’s guilt. For 40 years afterwards I couldn’t face meeting Joy Byrne, Roger’s widow, Geoffrey Bent’s wife, Marion, David Pegg’s family and many others. I couldn’t look those people in the eye knowing I had lived when their loved ones had perished.”

It was not until 1998 that Harry finally confronted his demons – as he calls them – starting at the 40th anniversary memorial service at Manchester Cathedral. The next evening he finally spoke to Joy Byrne.

She said: “Harry Gregg, why have you been torturing yourself for 40 years?” For Harry, her words washed away years of guilt.

I intervjuet det her vises til går Gregg videre med å peke på hvordan det har vært vanskelig å gå videre med sitt liv og de opplevelsene han hadde samtidig som offentligheten legger frem sin egne, noe alternative virkelighet. Det handler stort sett ikke om ren og skjær forfalskning. Men hendelsene blir litt større, litt viktigere. Dramaturgien skal treffe et publikum like mye som den skal fortelle en historie med virkelige mennesker.

Det verste av det som skjedde i forbindelse med tragedien i 1958 sto klubben for i ukene og årene som kom. En nærmest total neglisjering av de etterlatte fant sted om man skal tro disse, noe jeg ikke ser noen grunn til å ikke gjøre. Blanchflower og Berry, to av spillerne som ble skadet i den grad at de ikke lenger kunne spille fotball ble kastet ut av sine klubb-eide hus slik at friske spillere skulle få flytte inn. Dette skjedde i månedene like etter ulykken, og vitner kanskje mer om virkelighetens brutalitet enn om hjerteløse mennesker i klubbens ledelse. Men at fotball både er og var big buisnes understrekes av dette, og at det økonomiske aspektet har spist seg inn i det som er vår klubbs mest åpenbare tragedie er intet mindre enn en kjensgjerning.

Også på dette området har Harry Gregg stått opp og frem, og nok en gang har han spilt en viktig korrigerende rolle i forbindelse med en historie som har vokst seg inn i sin egen virkelighet på noen områder.

Klubben har likevel gjort et fosøk på å gjøre opp. I 1998 spilte man en kamp til de etterlattes inntekt, og mer enn £1M ble samlet inn. Mer enn noe annet er dette en positiv gest som jeg stiller meg bak. Fordelt på alle som fikk penger etter kampen ble det ikke så mye på hver. Men man signaliserte en vilje til å be om unnskyldning, og det var nok på dette tidspunktet det viktigste og riktigste å gjøre.

Harry Gregg bringer viktige temaer og perspektiver på banen i det som er en av de viktigste hendelsene i vår klubbs historie. Den er samlende og definerende for mye av det klubben står for, og den er så viktig at det er rett og rimelig at den markeres hvert år. Men jeg mener Greggs ord må være en viktig del av den kollektive hukommelsen når man omtaler tema. Dette skjedde med mennesker, noen døde og noen fikk leve videre. Noen blir husket, andre ble alt for fort glemt.

Videre lesning

• How haunted club paid ultimate tribute to ghosts of Old Trafford (The Guardian)
• I Was Lucky To Survive But Hate Being Called The Hero of Munich (Munich58.co.uk)

“The Busby Babes” hadde vært i Beograd og spilt mot Røde Stjerne i Europacupen, en kamp som endte 1-1. På vei hjem måtte flyet mellomlande i München for å fylle drivstoff. Det var dårlige forhold og Kaptein Thain prøvde å ta av for tredje gang da flyet skle av rullebanen.

Det unge laget var spådd en stor fremtid og besto blandt annet av stjerner som Duncan Edwards, en spiller Sir Bobby Charlton har sagt var den eneste han har følt seg underlegen mot på en fotballbane.

Spillere: Geoff Bent, Roger Byrne, Eddie Colman, Duncan Edwards, Mark Jones, David Pegg, Tommy Taylor, Liam ‘Billy’ Whelan.

Støtteapperat: Walter Crickmer / klubbsekretær, Bert Whalley / hovedtrener , Tom Curry / trener.

“52 years ago,
A team lay in the snow,
Battered and bloodied and some of them died,
Some of them survived.

Charlton and Matt Busby,
They took us to Wembley,
We beat Benfica and we won the Cup,
All those years ago.”

Relaterte artikler

• 51 år siden München-ulykken
• Tribute til Sir Matt Busby
• Sir Matt Busby og Europa
• The Busby Babes

Dessverre ødelegges denne stemningen med referanser til 1958 og flyulykken i München.

Vil dette få etterspill?