Gårsdagen ble en fuktig affære – for besøket. Det ble en kjapp tur til Salford på Gusvenor Casino hvor FC United hadde pokerturnering med £7 buy-in. Noen morsomme timer med litt pokerspilling med vaskeekte gutter fra Salford. Det ble imidlertid litt for hardt for reisefølget – etter at undertegnede hadde mistet sjetongene sine fant han reisefølget sovende ved rekka. Klokka var ikke midtnatt en gang, så det ble tidlig kveld.

Kampdagen våknet vi altså uthvilt. I alle fall jeg. Togturen på rundt halvannen time gikk raskt, og på toget var det rapporter om bråk fra Wolverhampton. Coppersene hadde politi på hele veien fra toget til stadion. Billettene ble nok en gang plukket opp on time, og vi var klare for kamp. Noen pubber i hugget var ikke lett å oppdrive, så det ble relativt tidlig inngang på stadion.

Etterhvert fylte stadion seg opp. På Molineux så er bortefansen plassert på langsiden, nedre halvdel. Fansen står altså veldig spredt sammenlignet med å stå i svingen. Midt på, hvor setet mitt var, var det en del eldre og unger. Stewardsene var veldig på hugget med at vi skulle sitte på plassene våre, men det var store strømmer ut til kantene. Der ble det også en del trykk, men få unisone sanger.

Hjemmefansen var i storslag. Med publikumsrekord for sesongen – noe som jo er vanlig når United gjester alle fra Wolves til AC Milan – hadde de gjort seg klare til årets cupfinale. “You’ve only come to see United” sang bortefansen når speakeren annonserte publikumsrekorden.

Et hardkjempende Wolves holdt lenge United i sjakk, og hjemmefansen imponerte stort i første omgang. Andre omgang så ble gradvis United-fansen mer og mer i slaget.

Etter at Scholes puttet sitt 100. PL mål var Molineux fullstendig dominert av The Red Army. Skuffende forestillinger fra Gibbo og Nani. Sistnevnte fikk kjørt seg på tribunen. Diouf hadde et par 100 % sjanser, men klarte ikke å omsette dem til mål. Når Diouf kom innpå fikk United imidlertid mer trykk framover – noe som også førte til scoringen. Innlegget fra Nani var beregnet på Diouf.

Et viktig mål, og en viktig seier av Paul Scholes.

Det ble skummelt mot slutten med et par store Wolves sjanser. “That’s why you’re going down” sang The Red Army.

Togturen hjem ble som vanlig morsom. Liverpool-sanger er det likevel få av om dagen. Det er city som er det store hatobjektet. Det må være litt bitter for Liverpool at de nå er så uinteressante at vi ikke gidder å synge om dem.

Hehe.

city fikk gjennomgå. Det gikk en 20-25 vers av city are a massive club. They won the Shamrock Thropy in 92. They wanted Kaka but got Bellamy. They got salt and pepper in their hot dog stands.

I tillegg var det et par gamle Mancs som slo mange gode bolter. Og en liten gutt på 10-11 år som fikk mye oppmerksomhet og var forsanger.

Når det nærmet seg Manchester startet en Manc å sjekke opp et kvinnfolk – uten hemninger. Høylytt som han var ble det etterhvert stille i hele vogna, og oppsjekkingen førte til et standup show – akkompagniert av utvalgte chants.

Hun hadde type, men bodde i Bristol. De hadde ikke truffet hverandre på fem dager, og han måtte jo selvsagt ha vært utro. “Strippers and whores for five days – coz city are a massive club”. Typen var Leeds-fan – “We all hate Leeds scum”, etterfulgt av spørsmål om han skulle møte henne på stasjonen.

Det “visste” hun ikke.

Oppsummert – tre viktige poeng, Edwin, Rio og Vidic tilbake. Scholes fikk sitt mål nummer 100 i en kamp Wolves kjempet hardt.

Top of the League!